Et år

Det er blitt juli og ting begynner å skje om igjen. Jeg har løpt the midnight sun run, et 10km løp i Fairbanks gater som begynnte kl 22 natt til St. Hans-aften. I år løp jeg faktisk hele strekket, iført Batman kostyme med tilhørende maske, man kan jo ikke gi seg når man er en superhelt! Det førte til at jeg kom i mål 40 minutter raskere enn ifjor. Jeg er ganske fornøyd med det kjenner jeg, selv om det kanskje skal nevnes at i fjor gikk/sprintet/ruslet jeg med folk fra rugby-laget, som ikke akkurat er kjent for å være langdistanseløpere.

Utsikt over Denali National Park

Jeg har dratt til Kenai, et tettsted som ligger helt sør i Alaska. Hvert år er det en rugby turnering der. I år som i fjor var jeg og Britt (en som bor i samme leilighet som meg og også spiller rugby) skjønt enig om at vi ikke kjører 9 timer i bil hver vei bare for å spille rugby. Dermed sørget vi for å ta fri fredag og mandag for å nyte fjell og natur både i vakre Kenai og i Denali nasjonalpark på veien hjem. Litt dip-net fiske fikk vi også tid til. Britt fikk fisk, men ikke jeg. Denne helga er det Golden Days her i Fairbanks, en festivalhelg der det blant annet blir arrangert noe som heter RedGreen regatta. Reglene er: Bygg noe som flyter, og bruk minst en rull av duck tape, deretter er det førsteman å flyte gjennom byen på Chena river, med tilhørende vannkrig. Flåtebygging skal skje imorgen.

Slik ble flåten. Vi brukte "vindebroen" både som skjold og
bordeplattform når andre flåter ble litt for kranglelystne.

Vi har gjort det før. Gjennkjennelse og tradisjonsbygging føles godt, samtidig gjør det at jeg for alvor reflekterer over tiden jeg har bodd her. Det føles rart at jeg har vært her over et år. På mange måter hadde jeg trodd jeg ville føle meg mer hjemme i løpet av denne tiden. Et år er lang tid.

Selv om jeg har fått oppleve mye spennede og har hatt mange dager med glede, har det også vært hardt. Jeg var forberedt på at å flytte til et nytt sted der jeg ikke kjenner noen ville bli ensomt, men jeg tror ikke jeg innså hvor tøft det faktisk er. På tiden jeg har vært her har jeg fått mange bekjentskaper og noen venner som jeg gleder meg over å være sammen med, men det er feel-good bekjentskaper. Jeg har fremdeles ingen her jeg føler jeg kan prate med når ting blir vanskelig og som jeg tørr vise min usikkerhet til. Jeg har vært klar for å kjøpe enveis-billett hjem igjen. På det tidspunktet var veilederen min bortreist på forskningstokt, og siden dette var noe jeg ikke ville meddele pr. mail ville ta over en uke før jeg kunne prate med ham. Jeg brukte tiden på å standhaftig proklamere for familie og venner i Norge at jeg skulle hjem til høsten. Men etter å ha skypet med min søster en sen kveldstime og grått mine modige tårer ble jeg endelig enig med meg selv i at å gi seg nå ville være å gi opp og takke nei til en fantastisk mulighet uten å gi det en fair sjanse. Et år er lenge, men kanskje ikke lenge nok.

Siden har jeg snakket litt med andre som har flyttet på seg. En av mine medstudenter fikk besøk av en russisk doktorgradsstudent som for tiden bor i Trondheim. Det er visst ikke så unormalt å få en nedtur rundt første året etter å ha flyttet til et nytt sted og et nytt land. Det er på den tiden alt ikke lenger er nytt og spennende, hverdagen er kommet for å bli og man hadde forventet å være mer etablert enn det man er.

Jeg har innsett at jeg er ikke så sterk som jeg trodde jeg var. Jeg kan ikke stå på egne ben og være meg selv nok. Jeg trenger mennesker rundt meg og jeg øver meg i å innse at det er greit å be om hjelp. Det blir ikke magisk lettere. Men jeg er her. Jeg skal bli her. Og jeg skal nyte tiden jeg har mens jeg lærer mest mulig. 

Helgas utflukt

Her er noen bilder fra helgas teltur. Vi var en gjeng som dro ned til Seward, der kona til han jeg deler kontor med jobber for sommeren. Det er en biltur på rundt 9 timer, men da vi kom ut av bilen og begynte på stien opp mot leirplassen ble det klart at den lange reisen var definitivt verdt det. Slik utsikt har vi ikke i Fairbanks, nei. Det var deilig å se noen ordentlig fjell igjen.

Lørdag bestemte 3 av oss at vi ville på topptur.
Det var brattere enn det ser ut som...

Vi kom ikke helt til toppen, for det viste seg å alltid være en topp lengre bort.
Men utsikten kunne vi jo nyte uansett. 

En kveldstur til et vann i nærheten.  

Eksamen - med ny vri

Forrige mandag. Jeg kom andpusten inn på kontoret i 11-tiden, satte fra meg sekken og begynte å finne frem skrivesaker og repitisjonsarket jeg hadde laget i all hast kvelden før. Det var en halvtime til jeg skulle møte opp til semesterets første eksamen, og jeg følte meg uforberedt. I den siste tiden har jeg synes det var vanskelig å holde en tanke lenge av gangen uten å bli distrahert og miste tråden, hvilket ikke går godt sammen med eksamensforberedelser. Eksamen var i et fag om tidevann. Det er det faget jeg har trivdes best med dette semesteret og også jobbet mest med. Proffesoren som foreleser i faget er en eldre, ærverdig polsk herremann med et tradisjonelt syn på læring og læringsmetoder. Her er ingen unnskyldninger gode nok, og det er forventet at du kommer forberedt til timene. Er du ikke det er det din egen ære som settes på spill, for Prof. K er av typen som begynner en oppsummering, stopper opp og holder frem pennen i din retning og sier "Forklar hvorfor vi har en daglig ulikhet i høyvann." Og etter du har tegnet jord, måne og vinkler: "Jaja, det er jo vel og bra. Nå vis det matematisk fra ligningene". Blir du stående å tenke litt: "Dette burde du kunne, vi har vært gjennom dette før. Ikke tenk så fælt. Begynn på begynnelsen og utled." Med tre studenter i klassen har det blitt nok av tavletid for oss alle i løpet av semesteret og tavla er ikke det beste stedet å tenke nytt, kan du ikke stoffet går det gjerne i stå.

Den siste måneden eller så syntes Prof. K at det var på tide med en ny fremgangsmåte. Om han bare var lei av å forelese eller syntes vi ikke hadde nok å gjøre vites ikke, men hver uke fikk vi i oppdrag å dele pensum mellom oss og forelese hver vår del på tur, med kommentaren: "Men ikke tro det holder å si det som står i boka. Utdyp og utled, les artikler og hent mer informasjon fra andre kilder". I tillegg til dette har vi også hatt en del hjemmeoppgaver med lengre utledninger og beregninger.

Tilbake til mandag. Før jeg fikk sett noe særlig mer på repitisjonsarket mitt, kom Prof. K inn på kontoret mitt og sa sånn i forbifarten at han gjerne ville invitere til lunsj hjemme hos seg før vi tok eksamen. Så rundt halv 12 ble 3 litt undrende eksamensklare studenter kjørt hjem til Prof. K. Vi ble møtt av en hyggelig polsk venn av Prof. K som hadde gjort istand lunsj til oss. Jeg bestemte meg for å legge tilside eksamensnerver for øyeblikket og heller være helt tilstede i praten. Først fikk vi liten en omvisning. Det var tydelig at her bodde en jakt og friluftsentusiast. Det hang bjørneskinn på veggene, skogsfuglfjær prydet garasjen og to viltre jakthunder svinset mellom bena våre. Lunsjen viste seg å være et fantastisk tre retters måltid, med suppe til forrett, deretter ristet brød med soppstuing, ost, eggesalat og div. annet tilbehør, og kaffe og eplekake med is til dessert. Etter måltidet mens praten fremdeles satt løst, begynte vi studenter, mette og fornøyde, å se oss rundt mens vi undret på hvor og når eksamen skulle komme. Prof. K kremtet litt og sa: "Jeg synes dere har gjort en god jobb dette semesteret, og med all tiden på tavla, hjemmeoppgaver og presentasjoner dere har vært igjennom dette semesteret vet jeg hva dere er gode for, og i mine øyne fortjener dere alle en A. Men skulle dere være uenige i den vurderingen, kan dere alltids ta eksamen."

Som forventet ytret vi ingen høylytt protest, men takket ærbødigst for lunsjen.
Slik endte fortellingen om årets første karaktersetting.

Ship O'Hoi!

Her kommer en hilsen fra det store Stillehav. Jeg har vært på sjøen i litt over en uke, og vi begynner å komme inn i en viss arbeidsrytme. Alle instrumentene som skal være festet til  havbunnen og gjøre målinger mens vi er ute, er blitt hivd over bord, og nå bruker vi tiden på å gjøre observasjoner fra skipet med en CTD, et instrument som måler temperatur, salinitet og trykk og som vi hever og senker gjennom hele vannsøylen. På hver målestasjon er vi 24 timer, så vi får data fra en hel tidevannsyklus.

Det er internett på båten, men det er smertefullt tregt og hvis  det ikke er en spesifikk grunn til at du skal ha internett på egen maskin, må vi bruke de som er i felles arealet. Og her er så kaldt!

Hadde det vært noe tiltak i meg skulle jeg fortalt om kakaoen som fløy i gulvet pga en uventet bølge, eller selene som vi har sett jakte fisk om nettene, og om flokken med måker som bruker lyset fra båten til å finne fisk. Og om de store manetene som driver forbi (jeg tror de heter siphonofora, biologisk oseanografi er kanskje kjekt å ha likevel). Men jeg tror jeg stopper her, og går og spiser middag. For det jeg egentlig ville dele med dere var adressen til denne bloggen:

https://sites.google.com/site/mixingatthemargins/

Det er bloggen fra toktet vårt. Så lover jeg å legge ut bilder når jeg kommer hjem og internett er litt mer oppegående.

 ... med hilsen fra det store Stillehav

Skal

Så dermed har det blitt liten tid til å skrive...
Imorgen har jeg midtermeksamen, og nilesing må til. Pluss at 3 uker på sjøen med oppgaver som skal skrives krever sitt. Det er artikler som skal lastes ned, programmer som skal innstalleres, brukerveiledninger som må lagres, alt for at arbeidet med de ulike fagene ikke skal lide av 3 uker uten internett. Det har gitt meg en dypere forståelse av hvor mye jeg faktisk er avhengig av internett for kjappe informasjonssøk og feilsøking for ulike syntaksfeil og programmer som ikke fungerer. Hva gjør jeg når jeg ikke vet hvordan jeg skal løse et problem? Jo, jeg googler. Hva er egentlig "the microbial loop"? Internett har svaret.
Vel, her kommer tre uker uten google. Best å ha alle mulige "tutorials" lagret før jeg drar...

Forresten. -24 grader høres ikke så ille ut, før du kommer på at det er i Fahrenheit og at det er det samme som -31 Celsius. Det er kaldt det!

Skal, skal ikke...

Jeg har hatt en litt tøff periode de siste ukene. Det har vært vanskelig å holde motivasjonen oppe og hardt å sette seg inn i nytt materiale. Jeg tar to fag, ved siden av tiden jeg skal bruke på å komme igang med forskningsarbeidet mitt, og ofte får de mer oppmerksomhet siden de har klarere rammer og mer konkrete oppgaver som skal leveres inn for karaktersetting. Dermed har fokuset på det som skal bli doktorgradsprosjektet mitt kommet litt i bakgrunnen.

Dette tok jeg opp med veileder. Han er utrolig hyggelig og forståelsesfull, og gjør alt han kan for å tilrettelegge slik at jeg kan gjøre en god jobb. Så han tenkte jeg ville ha godt av å komme ut litt og hilse på andre folk som jobber med interne bølger (det er ikke så alt for mange av dem her i Fairbanks) og få litt mer praktisk innputt som kan være en motivasjonsboost for det jeg skal jobbe med siden. Dermed forhørte han seg med folk han kjenner, og har funnet et forskningstokt jeg kan delta på. Dette toktet har som hovedmål å se på interne bølger og skal gjøre samme type målinger som jeg etterhvert skal være med på om en to-tre års tid i forbindelse med mitt prosjekt. Så jeg kommer til å få masse praktisk relevant erfaring, både med instrumenter og målemetoder, men også hva som må gjøres av dataprossessering etterpå. Det vil bli mulighet for å diskutere det vi ser, og det vil være høyt ansette, erfarne folk som kan svare på alle spørsmål jeg måtte ha når det kommer til temaet interne bølger. De som er en del av dette toktet er også en del av T-TIDE prosjektet som mitt doktorgradsarbeid er en del av, så det vil være en unik mulighet til å bli kjent med folk som kan være til stor hjelp når jeg står fast senere og generelt gjøre meg bedre synlig i forskningsmiljøet. Så langt, så vel.

Det er bare det at toktet er fra 10. november til 3. desember. Tre uker i slutten av semesteret. Eksamen i mine to fag er 13. og 14. desember. Det er et prosjekt og et essay som må gjøres ferdig innen den tid, som teller ganske mye av karakteren i begge fag, samtidig som jeg må være forberedt til eksamen. Jeg vil jo ikke bli kastet ut av programmet pga. dårlige karakterer...

Så er spørsmålet: Greier jeg begge deler? Kan jeg dra på tokt, og likevel overleve fagene med forelesninger jeg vil miste og oppgaver som må leveres? Det skal sies at forelesningene i et av fagene kan bli tatt opp og gjøres tilgjengelig på nettet. Men internett på båt er som kjent ikke superraskt, og en uke når jeg kommer hjem er i knappeste laget får å se igjennom og absorbere alt. Det vil være en 8 timer på, 12 timer av turnus på båten, noe som tilsier at jeg i prinsippet kan bruke et par timer hver dag til å lese, men det er vanskelig å si på forhånd hvor mye tid som faktisk kan settes av til lesing. (Er jeg heldig kan det tilogmed være mer hvis det er en del transportetapper, eller intrumenter som passer seg selv). Så her sitter jeg da, og teller på knappene. Skal, skal ikke...

Sykkeltur i Denali

Fairbanks ligger ca en 2 timers kjøretur fra Denali nasjonalpark. Gjennom hele sommeren er det strenge restriksjoner for motorisert ferdsel i parken, men i et par uker på slutten av sesongen, når de fleste turistene har dratt hjem til varmere og mer solrike strøk, åpnes grusveiene opp for privatbiler. En av de siste helgene i september festet jeg og tre andre syklene våre til et nyervervet sykkelstativ og satte kursen for fjellene.

Jeg gledet meg til å komme vekk fra lesesalen, ut av byen og over tregrensa. Forestillingen om at Alaska bare består av trær måtte vike, og det skulle bli godt å komme seg litt opp i høyden få mer utsyn. Men ingenting kommer gratis.

Siden jeg ikke hadde vært der før, visste jeg ikke hva jeg hadde sagt ja til. Den første halvtimen var fantastisk. Veien var lettere kupert, landskapet var farget av en siste rest med høst og praten satt løst. Men når man sykler i fjellene kommer oppoverbakkene før eller siden. Det var ikke lenge før veien snodde seg oppover i all overskuelig fremtid, og praten ble mer og mer anstrengt. Jeg tenkte med takknemlighet på de daglige sykkelturene opp til universitetet, girte ned

Endelig oppe!  

og innstilte meg på "sakte, men sikkert". Etter to timer oppover flatet veien endelig ut, vi var kommet til Sable Pass. Riktignok var vi bare tre, men litt svinn må man jo regne med. Som hun som snudde på veien opp sa: "Sykkeltur skal være hyggelig. Dette er ikke hyggelig..."


En av utfordringene når man er på tur, og spesielt når turen er av typen sykle så lenge du har lyst for så å snu og ta samme vei tilbake, er at man alltid vil se hva som er rundt neste sving. Så også denne gangen. Og siden veien nå gikk behagelig nedover istedet oppover var det en enkel beslutning å å fortsette, bare litt til. Det er bare det at 15min med bedagelig sykling i slak nedoverbakke blir til over 1 time med blodslit i en mye brattere oppoverbakke (det er et fysisk faktum). Men det var verdt det. Et stykke lenger ned så jeg nemlig bjørnespor langs veikanten. Det var ingen bjørner å se, men den hadde vært der.

 Bena mine var ganske lettet da vi nådde toppen igjen og kunne suse ned mot parkeringsplassen.Vel nede samlet vi troppene og fant oss et sted å spise. Middagen ble den største vegetariske burgeren jeg noen gang har sett. Jeg syntes den var vel fortjent.