The Midnight Sun Run

Det er nå flere måneder siden jeg gikk over brua ved Ullevål stadion og ante fred og ingen fare, helt til jeg fikk en telefon:

Ida:  Har du planer 17. juni?
Jeg:  Eh? 17. juni som i nest sommer? Det er nesten et år til? Nei, ikke det jeg vet?
Ida:  Fint! Du er nemlig meldt på et 10km løp i København!
Jeg:  ???

Ida og jeg hadde nemlig hatt en treningsavtale gående, førstemann til å gjennomføre 50 treningstimer. Nå mente Ida tydeligvis at vi trengte noe mer spesifikt å trene til. Med en litt lengere tidshorisont. Om enn litt nølende godtok jeg faktum. Det var igrunnen ingenting å diskutere. Dessuten var 17. juni en hel evighet unna. Klart jeg kunne være i super form, og klar for en mil løping til neste sommer! Lett som en plett!

Så kom vinteren, og med vinteren kom jobbsøknader og fremtidsplanlegging. Det ble ganske fort klart at jeg muligens ikke kom til å være i Oslo til sommeren, ja kanskje heller ikke i Norge. Innerst inne, under et skinnhellig lag av skuffet løpelyst, kunne jeg puste lettet ut. Treningen ble det dermed så som så med. Lite visste jeg at når jeg var vel fremme i Fairbanks skulle jeg begynne å spille rugby, og at rugbylaget nærmest kollektivt meldte seg på The Midnight Sun Run. 23 juni med oppstart kl 22: 10 kilometer med hard asfalt!

Så nå sitter jeg her og gruer meg. Jeg som sliter med å løpe de to oppvarmingsrundene rundt banen vi spiller på, jeg skal liksom løpe 10 km sammenhengende? Tror faktisk aldri jeg har gjort det noen gang. Er ikke det sånn omtrent 3 runder rundt Sognsvann? 1 gang; ja. Men 3? Her er det ikke til å komme unna at det vil bli endel gåtid innimellom. Min lille trøst er at dette er et årlig fenomen her i Fairbanks. Jo dårligere jeg gjør det i år, dess enklere blir det å forbedre tiden til neste år. Det er jo et helt år til. Klart jeg kan være i super form og klar for en mil løping til neste år! Lett som en plett!


... med hilsen fra Alaska

Det utleier ikke fortalte 2

(det som skulle stått med liten skrift):

* Internett - "Rent includes hi-speed wireless internet". Tja. hi-speed var jo kanskje å overdrive litt. Når jeg skal skjekke mailen min før jeg går og legger meg, ser så ut av vinduet, leser litt i en bok, ser på pc'en - ikke enda nei, leser litt videre før jeg ser på klokka og bestemmer meg for at nå må jeg sove og siden enda ikke er lastet ned, da ville jeg ikke kalle det "Hi-speed". Mer sirupsfart, evt. ødelagt-lyskryss-i-rushtrafikkfart. Nå skal det sies at som regel rekker jeg bare å tromme litt utålmodig med fingrene og på odde tider som midt på natta, eller tidlig om morgenen er farten slett ikke så verst. Utleier skulle kanskje heller sagt: "sometimes hi-speed wireless internet".

Et par ting å bli glad av:

Gratis buss - Selv om den offentlige transporten her i Fairbanks ikke akkurat er overveldende og enkelte ruter går hver andre time istedet for minst hvert kvarter som jeg er vant med fra Oslo, så har de et bussnett og det er gratis for studenter.

Wasa knekkebrød - Vel er det ikke et eneste godt brød å oppdrive i butikken. Men de har knekkebrød. Jeg lever godt på det!

"Hadet bra!" - Overraskende mange har familie fra, bodd en periode i, eller kjenner folk fra Norge. Ganske mange ganger har jeg blitt satt ut av et "Hadet bra!" på slutten av samtalen, når jeg ikke ante de kunne et ord norsk. Selv etter rugbytrening er dette blitt standard avskjed når jeg går. Et par ganger har jeg tilogmed holdt en litt famlende samtale med noen som for en stund siden har studert et år eller så i Norge og som gjerne benytter sjansen til å øve på språket. Jeg blir like glad hver gang. En av de ansatte på universitetet som jeg skal på forskningstokt med i august er svensk. Første gang jeg snakket med ham var første gang jeg brukte norsk med noen her i Fairbanks. Det kom som en overraskende lettelse, og jeg ble mer pratesjuk enn jeg hadde vært på lenge. Endelig en som forsto meg uten at jeg måtte bruke masse krefter på å gjøre meg forstått.

Lange dager - Ok, så er vi ikke over polarsirkelen og vi har ingen midnattsol, men lyst døgnet rundt er det okke som. Det mørkeste det blir er litt skumring i to-tre tiden, og da skal man strengt tatt ikke være oppe uansett. Altså, har man en døgnrytme forenelig med kontortid, så er det sol hver våkne time.

Menigheten - Det er noen utrolig hyggelig mennesker der! Forrige sabbat var det potluck for hele menigheten, og det var flere som gjorde seg umake med å ta kontakt, gi meg telefonnummer og forsikre om at var det noe er det bare å ringe.

Potetgull med eddik - Helt fantastisk godt i små porsjoner! Dessuten gjør det at jeg bare spiser små porsjoner, hvilket må være en god ting.

En rolig ettermiddagstur

Søndag. Intet å gjøre, ingen å møte. En rolig ettermiddagstur hørtes ut som en utmerket ide. Jeg satte meg på sykkelen og med solen som varmet godt på ryggen, fremdeles høyt på himmelen, satte jeg kursen mot Creamer's Field. Det er et lite naturreservat med skog, eng og våtområder ment som et fristed for fugler, dyr og folk. På selve området er det bare lov å gå. Sykler og motoriserte kjøretøy, som ellers blir mye brukt i naturen rundt Fairbanks, er ikke tillatt. Dette er ikke bare godt for fugler og dyr, men også folk som kan vandre rolig langs stiene og barnefamilier som slipper å være engstelige for folk i farta.

Det var utrolig godt å tusle langs stien uten tanke for alt jeg burde gjøre eller om det ga treningsutbytte. Og i det jeg satte meg på en benk med utsikt over vannet, begynte å klø dovent på diverse myggstikk og hørte plaskingen fra noen ender i nærheten, kjente jeg tilfredsheten ta bolig i kroppen. Livet er slettes ikke verst!

Etter å ha stoppet opp og riktig sugd til meg følelsen av velvære, vandret jeg videre innover mot skogsområdet. Dette er bjørkeskog som ved gitte tider av året er helt oversvømt. Det så ganske underlig ut, som om skogen like godt hadde slått seg ned midt i et tjern. Jeg slo ihjel et par mygg, nikket og smilte til noen som var ute og luftet hunden sin, samt et eldre par som tydelig bar preg av å være turister med kamera rundt halsen, og viftet vekk et par mygg til. Jeg stoppet opp for å ta noen fler bilder, men idet jeg kjente irriterende stikk to steder samtidig og en høyfrekvent summing nær øret, fant jeg det fornuftig å få opp tempoet igjen og etter en 5-6 myggstikk på kort tid begynte jeg å slå lettere febrilsk på armer og legger mens jeg lengtende tenkte på myggsprayen som lå hjemme. Halveis i runden gjennom skogen sto et utkikkstårn, jeg klatret opp og tenkte det ville bli et fint oversiktsbildet. Eneste problemet var at jeg måtte stå stille. Med begge hendene på kameraet var det ingen ledige til å drepe det som måtte sette seg på meg, og om bildet ikke akkurat kostet blod, svette og tårer kostet det meg blod og uant tid med kløe. Lettere desperat klatret jeg ned og begynte å løpe med armene frenetisk viftende i håp om å avskrekke reelle og innbilte flyvende beist. Freden og roen var borte for godt, her gjaldt det å redde sitt eget skinn. For all del ikke stopp! Hold farten oppe! Fint motiv: ja. Bilde: ikke tale om! Jeg kjente lettelsen komme da jeg hørte det tordne over meg, og de første regndråpene begynte å falle. Jeg burde bodd her lenge nok til å vite bedre. Vel ute av skogen var faren for mygg minimal, men jeg hadde fremdeles en 20-minutters sykkeltur til jeg var hjemme, og når det først regner, vel, da bøtter det ned. Da jeg var kommet ut på veien hadde regnet høyere intensitet enn dusjen hjemme (vel har vi sparedusj, men likevel) og biler som kjørte forbi og sendte meg inn i en vegg av vann gjorde meg egentlig ingenting da jeg uansett var så våt jeg kunne bli. Heldigvis var regnet relativt varmt, så jeg ble bare våt og ikke kald.

Utsikt fra tårnet. Dagens siste bilde.

Dagens lærdom: Neste gang jeg skal ut på en rolig ettermiddagstur; Ta med myggspray! Dessuten ha alltid tilgjengelig små platsposer til små elektriske duppedingser i tilfelle en uventet dusj.