Da var det gjort. Prinsippfastheten og standhaftigheten jeg hadde lovet meg selv før jeg flyttet opp hit er forsvunnet som dugg for solen. Jeg trodde jeg skulle greie det, bare jeg var sta nok. Det hadde jo gått på Svalbard! Men jeg hadde glemt at der var halve studentmassen norske, foruten ganske mange tyske og islandske og bare en liten del amerikanske. Jeg gir opp.
Etter å bli kalt Hannie, Hanny, Hannje (Beate er det ingen som gidder å prøve på engang) måtte jeg innse nederlaget når mine lagkamerater begynte å rope "Hey, you! Norway!". Her er det bare å kaste inn håndkleet.
Neste gang jeg presenterer meg blir det: "Hi, I'm Hannah".
Dette er Hanne Beates blogg, hvor vi får innsikt i hennes hverdag i Alaska. For deg som følger bloggen og får lyst til å holde Hanne Beate oppdatert om hva som skjer her hjemme, er det bare å ta kontakt, så kan du skrive innlegg du også.
onsdag 30. mai 2012
søndag 27. mai 2012
Hjemme, langt hjemmefra
På lørdag dro jeg til gudstjeneste i den lokale adventkirken her i Fairbanks. Den er ikke så langt unna der jeg bor, bare ti minutter med sykkel. Kirken driver en liten grunnskole og møtene foregår i skolens gymsal. Jeg blir hilst på i døra og får dagens kunngjøring før jeg stille finner meg en plass i benkeradene. Gudstjenesten starter. Fra velkomsthilsenen til preludiet er alt merkelig velkjent. Når vi under allsangen synger "soon and very soon", en gjenganger på barndommens speiderleire, rører det noe dypt i meg.
Stedet er nytt, jeg kjenner ingen og likevel har jeg vært med på dette tusen ganger før. Ritualet er det samme.
Etter gudstjenesten tar noen veldig hyggelige damer kontakt. De lurer på hvem jeg er og hva som fører meg til Alaska og introduserer meg til fler mennesker enn jeg husker navnet på. Så blir jeg invitert med en av dem hjem på middag, sammen dagens taler og noen andre. Det er utrolig stas å komme inn i et ordentlig hjem og bli kjent med folk som har bodd her lenge.
Jeg kommer ikke over hvor heldig jeg er. Uten å vite noe om meg, blir jeg bedt med hjem på middag, invitert ut på neste helgs hyttetur og får en guidet tur rundt omkring i Fairbanks. Uansett hvor jeg drar vil jeg alltid ha en tilhørighet, en naturlig møteplass med mulighet for å bli kjent med mennesker jeg ellers ikke ville blitt kjent med. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg skulle ønske alle som kom langveisfra til et ukjent sted ville bli møtt slik.
... med hilsen fra Alaska
Etter gudstjenesten tar noen veldig hyggelige damer kontakt. De lurer på hvem jeg er og hva som fører meg til Alaska og introduserer meg til fler mennesker enn jeg husker navnet på. Så blir jeg invitert med en av dem hjem på middag, sammen dagens taler og noen andre. Det er utrolig stas å komme inn i et ordentlig hjem og bli kjent med folk som har bodd her lenge.
Jeg kommer ikke over hvor heldig jeg er. Uten å vite noe om meg, blir jeg bedt med hjem på middag, invitert ut på neste helgs hyttetur og får en guidet tur rundt omkring i Fairbanks. Uansett hvor jeg drar vil jeg alltid ha en tilhørighet, en naturlig møteplass med mulighet for å bli kjent med mennesker jeg ellers ikke ville blitt kjent med. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg skulle ønske alle som kom langveisfra til et ukjent sted ville bli møtt slik.
... med hilsen fra Alaska
fredag 25. mai 2012
Nå har jeg endelig funnet en måte å laste opp bilder på, så her kommer noen bilder jeg tok i Asker før jeg dro. Her er det grått og trist for tiden, så jeg sitter på kontoret, våt og kald og tenker tilbake på solrike Norge. Snufs...
Hvitveis ved Semsvannet
Maria; sånn ser en blåveis ut.
Utsikt fra Tveitersetra over Oslofjorden
Nede ved Vollen
torsdag 24. mai 2012
Nærmere drømmen
"Hva vil du bli når du blir stor?" Det uskyldige spørsmålet alle unger får fra tid til annen, og jeg tror alle har lekt med de uendelige mulighetene som ligger i det. Ballerina, lege, advokat som min far, brannmann, busssjåfør, oppfinner, astronaut. Svarene er mange, og ikke nødvendigvis like hvis man spør to ganger.
Så begynner man på universitetet, og det uskyldige spørsmålet blir endret til det fryktede; "Hva skal du gjøre når du blir ferdig da?". Ææ! Ikke spør meg! Er det ikke nok at jeg skal slite med eksamensangst, presentasjonsnerver og stadig mer som skal gjøres, med mindre tid å gjøre det på? Må jeg virkelig ta stilling til om det jeg gjør er nyttig? Lysten til å holde for ørene og synge "alle fugler små de er" høyt blir kun overvunnet av trangen til å fremstå som noenlunde oppegående ovenfor venner og bekjente.
Men jeg har et hemmelig våpen. En fremtidsplan, ulik andres, som får folk til å stusse, stå fast og skifte samtaleemne. For min drøm, når jeg en gang er ferdig, er å få meg et nedstøvete, overfyllt lite kontor helt nederst i en trang gang. Langt unna kaffemaskiner og kopirom. En fredet liten plett der jeg kan sitte med en kald kaffekopp og tenke.
Jeg nærmer meg. Riktignok har rommet jeg sitter i 7 andre plasser, lunsjområdet er rett utenfor og det er ikke innerst i en gang. Men litt nedstøvet kan jeg si at det er, akkurat passe kaotisk, ingen strømlinjeformer eller overordnet møbleringsplan og jeg må gå ned i kjelleren for å komme hit.
Jeg er på vei.
Så begynner man på universitetet, og det uskyldige spørsmålet blir endret til det fryktede; "Hva skal du gjøre når du blir ferdig da?". Ææ! Ikke spør meg! Er det ikke nok at jeg skal slite med eksamensangst, presentasjonsnerver og stadig mer som skal gjøres, med mindre tid å gjøre det på? Må jeg virkelig ta stilling til om det jeg gjør er nyttig? Lysten til å holde for ørene og synge "alle fugler små de er" høyt blir kun overvunnet av trangen til å fremstå som noenlunde oppegående ovenfor venner og bekjente.
Men jeg har et hemmelig våpen. En fremtidsplan, ulik andres, som får folk til å stusse, stå fast og skifte samtaleemne. For min drøm, når jeg en gang er ferdig, er å få meg et nedstøvete, overfyllt lite kontor helt nederst i en trang gang. Langt unna kaffemaskiner og kopirom. En fredet liten plett der jeg kan sitte med en kald kaffekopp og tenke.
Jeg nærmer meg. Riktignok har rommet jeg sitter i 7 andre plasser, lunsjområdet er rett utenfor og det er ikke innerst i en gang. Men litt nedstøvet kan jeg si at det er, akkurat passe kaotisk, ingen strømlinjeformer eller overordnet møbleringsplan og jeg må gå ned i kjelleren for å komme hit.
Jeg er på vei.
mandag 21. mai 2012
Det utleier ikke fortalte
(det som skulle stått med liten skrift):
* Godstoget - Leiligheten er plassert kanskje 100m fra toglinjen som går gjennom Fairbanks. Ikke så ille i og for seg, men det er også en av de store veiene som går mot universitetet. Hvilket vil si at hver gang toget går forbi (litt over 7, litt over 9 og så et par ganger på ettermiddagen) insisterer det på å gi fra seg ett langt og flere litt kortere tut i en meget kapabel fløyte. Våken? Jada...
* Kjøkkenutstyr - Med "Full kitchen including refrigerator, stove with microwave range hood, and dishwasher" menes ingen kniver som fungerer og intet skjærebrett. (Ok det er kanskje ikke utleiers ansvar, men likevel, hvem har et kjøkken uten fungerende kniver og skjærebrett?). Vel, jeg har funnet frem min gamle speiderkniv og noen papirtallerkner. "Vær alltid beredt!"
...mulig fortsettelse følger
* Godstoget - Leiligheten er plassert kanskje 100m fra toglinjen som går gjennom Fairbanks. Ikke så ille i og for seg, men det er også en av de store veiene som går mot universitetet. Hvilket vil si at hver gang toget går forbi (litt over 7, litt over 9 og så et par ganger på ettermiddagen) insisterer det på å gi fra seg ett langt og flere litt kortere tut i en meget kapabel fløyte. Våken? Jada...
* Kjøkkenutstyr - Med "Full kitchen including refrigerator, stove with microwave range hood, and dishwasher" menes ingen kniver som fungerer og intet skjærebrett. (Ok det er kanskje ikke utleiers ansvar, men likevel, hvem har et kjøkken uten fungerende kniver og skjærebrett?). Vel, jeg har funnet frem min gamle speiderkniv og noen papirtallerkner. "Vær alltid beredt!"
...mulig fortsettelse følger
søndag 20. mai 2012
Første møte med leiligheten:
(Det jeg ikke skrev igår)
Rot, rot og litt mer rot. Det var en søppelpose ved døra, oppvaskkummen full av vann, og gulvet fullt av poser, esker, en gammel tv og litt fler esker. Ved nærmere ettersyn så det ut som alt var organisert i mer eller mindre organiserte hauger av plast, papir og ymse. Så konlusjonen var at her bodde en meningsfelle av Kristine, en kildesorterer, men en som hadde glemt at etter sirlig sortering må ting på et tidspunkt ut av leiligheten. Jeg ble rett og slett ganske sjokkert. Noe som også var synlig i ansiktet til min veileder som hadde hentet meg på flyplassen. Ville noen virkelig bo i slikt rot frivillig? Tydeligvis, tre stykker og nå også meg.
Kommentaren til min veileder: "It looks like there's students living here, alright" (Evt. skrivefeil på min regning)
Jeg finner rommet mitt, og utleier kan informere om at jeg ikke kan koble til internett med kabel, her er det bare trådløst. Jeg kjenner panikken bre seg. Ikke kabel? Dataen min har den siste tiden vært i det lunefulle hjørnet, og kobler ikke på hvilket nettverk som helst. Faktisk har jeg ikke greid å koble på noen av de nye nettverkene jeg har prøvd meg på det siste halve året. Ikke bare er jeg ny, alene og forvirret. Nå er jeg også helt avkoblet fra verden, uten internett og mulighet for å finne frem? HJELP!
I det jeg kjenner depresjonen bre seg, og jeg sitter på gulvet med øynene tomt festet til veggen, ser jeg plutselig hva jeg ser på. Skapet. Et helt vanlig skap, trodde jeg. Helt til jeg åpnet det. Et lite under. Det nærmeste jeg noengang har kommet et "walking-closet", og hele lengden er satt av til opphengning. Stort nok til å stable ting både på gulvet og på hyllen over stangen. Denne åpenbaringen, og det faktum at jeg like etterpå prøvde nettverket og ble koblet på uten problemer, sendte meg fra en gryende depresjon til nesten fullkommen lykke. Dette kunne jeg leve med.
Når jeg senere treffer noen av de som bor her, og de kan opplyse om at to stykker nylig har flyttet ut, og rotet i stor grad er deres (med unntak av de to store eskene som er mine, sent fra Norge), og hun som kildesorterer slett ikke er så ekstrem som jeg trodde, mesteparten er regelrett søppel som vi kaster ut sammen, og en annen tilbyr seg å rydde skapene siden det er masse dilldall som er igjen fra de som var her før, så begynner jeg å tenke at; jo, her kan jeg trives. Litt struktur i vaskefordeling, søppeltømming og avklaring i hvilket skap som er hvem sitt (bokollektivdronningen, det er meg), og dette skal bli et riktig så koselig sted å være.
... med en litt lettet hilsen fra Alaska
Rot, rot og litt mer rot. Det var en søppelpose ved døra, oppvaskkummen full av vann, og gulvet fullt av poser, esker, en gammel tv og litt fler esker. Ved nærmere ettersyn så det ut som alt var organisert i mer eller mindre organiserte hauger av plast, papir og ymse. Så konlusjonen var at her bodde en meningsfelle av Kristine, en kildesorterer, men en som hadde glemt at etter sirlig sortering må ting på et tidspunkt ut av leiligheten. Jeg ble rett og slett ganske sjokkert. Noe som også var synlig i ansiktet til min veileder som hadde hentet meg på flyplassen. Ville noen virkelig bo i slikt rot frivillig? Tydeligvis, tre stykker og nå også meg.
Kommentaren til min veileder: "It looks like there's students living here, alright" (Evt. skrivefeil på min regning)
Jeg finner rommet mitt, og utleier kan informere om at jeg ikke kan koble til internett med kabel, her er det bare trådløst. Jeg kjenner panikken bre seg. Ikke kabel? Dataen min har den siste tiden vært i det lunefulle hjørnet, og kobler ikke på hvilket nettverk som helst. Faktisk har jeg ikke greid å koble på noen av de nye nettverkene jeg har prøvd meg på det siste halve året. Ikke bare er jeg ny, alene og forvirret. Nå er jeg også helt avkoblet fra verden, uten internett og mulighet for å finne frem? HJELP!
I det jeg kjenner depresjonen bre seg, og jeg sitter på gulvet med øynene tomt festet til veggen, ser jeg plutselig hva jeg ser på. Skapet. Et helt vanlig skap, trodde jeg. Helt til jeg åpnet det. Et lite under. Det nærmeste jeg noengang har kommet et "walking-closet", og hele lengden er satt av til opphengning. Stort nok til å stable ting både på gulvet og på hyllen over stangen. Denne åpenbaringen, og det faktum at jeg like etterpå prøvde nettverket og ble koblet på uten problemer, sendte meg fra en gryende depresjon til nesten fullkommen lykke. Dette kunne jeg leve med.
Når jeg senere treffer noen av de som bor her, og de kan opplyse om at to stykker nylig har flyttet ut, og rotet i stor grad er deres (med unntak av de to store eskene som er mine, sent fra Norge), og hun som kildesorterer slett ikke er så ekstrem som jeg trodde, mesteparten er regelrett søppel som vi kaster ut sammen, og en annen tilbyr seg å rydde skapene siden det er masse dilldall som er igjen fra de som var her før, så begynner jeg å tenke at; jo, her kan jeg trives. Litt struktur i vaskefordeling, søppeltømming og avklaring i hvilket skap som er hvem sitt (bokollektivdronningen, det er meg), og dette skal bli et riktig så koselig sted å være.
... med en litt lettet hilsen fra Alaska
lørdag 19. mai 2012
Første kveld
Første kveld i Alaska. Jeg har hatt to fantastisk deilige uker sammen med min søster og hennes familie i Berkeley. Siden min data er lunefull og kresen i hvilke trådløse nettverk den gidder å logge seg på, har det blitt to uker med minimalt av internett. Absolutt litt deilig en stund, men jeg må inrømme jeg gikk fra liten depresjon til nesten fullkommen lykke da den logget seg på nettverket her. En ting er å være avlogget når man er sammen med en vilter to og ett halvt åring som elsker oppmerksomhet, en helt annen når man er alene på et helt nytt sted, og ikke aner hvilken vei man skal ta hvor.
Nå har jeg tatt rommet mitt i eie, og alle tingene mine (inkludert to store esker fra Norge som hadde kommet fram før meg) er mer eller mindre spredd rundt på gulvet. Det er utrolig hvor lite som skal til før det blir hjemmekoselig. Litt rot gjør susen. I morgen står det utforsking av byen på timeplanen, så får jeg se hvor det egentlig er jeg har havnet hen.
... med en første hilsen fra Alaska
Nå har jeg tatt rommet mitt i eie, og alle tingene mine (inkludert to store esker fra Norge som hadde kommet fram før meg) er mer eller mindre spredd rundt på gulvet. Det er utrolig hvor lite som skal til før det blir hjemmekoselig. Litt rot gjør susen. I morgen står det utforsking av byen på timeplanen, så får jeg se hvor det egentlig er jeg har havnet hen.
... med en første hilsen fra Alaska
onsdag 16. mai 2012
... med hilsen fra Grefsen: (U)ryddighet
Så står plutselig 17. mai for døren og jeg har invitert gjester på grilling for å gjøre min bortreiste samboer misunnelig. Etter at jeg flyttet inn har leiligheten vært preget av kaos, så jeg tenkte at å ha et selskap hengende over meg ville gjøre susen for lysten til å rydde. Den gang ei. I stedet har jeg oppdaget en ny (?) evne til å gjemme vekk rot under sofaen og inn i skap (les: rote bort ting), som er fullstendig blottet for strategi og helhetlig tenkning om hvordan dette kan bidra til å få mer orden i rotet. Håper i hvert fall jeg lurer gjestene til å tro det er orden hos meg.
Ellers lurer vi fælt på hvordan det går med deg, men regner med at du har det ok, siden du foreløpig er hos søsteren din? Håper du skriver snart, vi savner oppdateringer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)