Skal, skal ikke...

Jeg har hatt en litt tøff periode de siste ukene. Det har vært vanskelig å holde motivasjonen oppe og hardt å sette seg inn i nytt materiale. Jeg tar to fag, ved siden av tiden jeg skal bruke på å komme igang med forskningsarbeidet mitt, og ofte får de mer oppmerksomhet siden de har klarere rammer og mer konkrete oppgaver som skal leveres inn for karaktersetting. Dermed har fokuset på det som skal bli doktorgradsprosjektet mitt kommet litt i bakgrunnen.

Dette tok jeg opp med veileder. Han er utrolig hyggelig og forståelsesfull, og gjør alt han kan for å tilrettelegge slik at jeg kan gjøre en god jobb. Så han tenkte jeg ville ha godt av å komme ut litt og hilse på andre folk som jobber med interne bølger (det er ikke så alt for mange av dem her i Fairbanks) og få litt mer praktisk innputt som kan være en motivasjonsboost for det jeg skal jobbe med siden. Dermed forhørte han seg med folk han kjenner, og har funnet et forskningstokt jeg kan delta på. Dette toktet har som hovedmål å se på interne bølger og skal gjøre samme type målinger som jeg etterhvert skal være med på om en to-tre års tid i forbindelse med mitt prosjekt. Så jeg kommer til å få masse praktisk relevant erfaring, både med instrumenter og målemetoder, men også hva som må gjøres av dataprossessering etterpå. Det vil bli mulighet for å diskutere det vi ser, og det vil være høyt ansette, erfarne folk som kan svare på alle spørsmål jeg måtte ha når det kommer til temaet interne bølger. De som er en del av dette toktet er også en del av T-TIDE prosjektet som mitt doktorgradsarbeid er en del av, så det vil være en unik mulighet til å bli kjent med folk som kan være til stor hjelp når jeg står fast senere og generelt gjøre meg bedre synlig i forskningsmiljøet. Så langt, så vel.

Det er bare det at toktet er fra 10. november til 3. desember. Tre uker i slutten av semesteret. Eksamen i mine to fag er 13. og 14. desember. Det er et prosjekt og et essay som må gjøres ferdig innen den tid, som teller ganske mye av karakteren i begge fag, samtidig som jeg må være forberedt til eksamen. Jeg vil jo ikke bli kastet ut av programmet pga. dårlige karakterer...

Så er spørsmålet: Greier jeg begge deler? Kan jeg dra på tokt, og likevel overleve fagene med forelesninger jeg vil miste og oppgaver som må leveres? Det skal sies at forelesningene i et av fagene kan bli tatt opp og gjøres tilgjengelig på nettet. Men internett på båt er som kjent ikke superraskt, og en uke når jeg kommer hjem er i knappeste laget får å se igjennom og absorbere alt. Det vil være en 8 timer på, 12 timer av turnus på båten, noe som tilsier at jeg i prinsippet kan bruke et par timer hver dag til å lese, men det er vanskelig å si på forhånd hvor mye tid som faktisk kan settes av til lesing. (Er jeg heldig kan det tilogmed være mer hvis det er en del transportetapper, eller intrumenter som passer seg selv). Så her sitter jeg da, og teller på knappene. Skal, skal ikke...

Sykkeltur i Denali

Fairbanks ligger ca en 2 timers kjøretur fra Denali nasjonalpark. Gjennom hele sommeren er det strenge restriksjoner for motorisert ferdsel i parken, men i et par uker på slutten av sesongen, når de fleste turistene har dratt hjem til varmere og mer solrike strøk, åpnes grusveiene opp for privatbiler. En av de siste helgene i september festet jeg og tre andre syklene våre til et nyervervet sykkelstativ og satte kursen for fjellene.

Jeg gledet meg til å komme vekk fra lesesalen, ut av byen og over tregrensa. Forestillingen om at Alaska bare består av trær måtte vike, og det skulle bli godt å komme seg litt opp i høyden få mer utsyn. Men ingenting kommer gratis.

Siden jeg ikke hadde vært der før, visste jeg ikke hva jeg hadde sagt ja til. Den første halvtimen var fantastisk. Veien var lettere kupert, landskapet var farget av en siste rest med høst og praten satt løst. Men når man sykler i fjellene kommer oppoverbakkene før eller siden. Det var ikke lenge før veien snodde seg oppover i all overskuelig fremtid, og praten ble mer og mer anstrengt. Jeg tenkte med takknemlighet på de daglige sykkelturene opp til universitetet, girte ned

Endelig oppe!  

og innstilte meg på "sakte, men sikkert". Etter to timer oppover flatet veien endelig ut, vi var kommet til Sable Pass. Riktignok var vi bare tre, men litt svinn må man jo regne med. Som hun som snudde på veien opp sa: "Sykkeltur skal være hyggelig. Dette er ikke hyggelig..."


En av utfordringene når man er på tur, og spesielt når turen er av typen sykle så lenge du har lyst for så å snu og ta samme vei tilbake, er at man alltid vil se hva som er rundt neste sving. Så også denne gangen. Og siden veien nå gikk behagelig nedover istedet oppover var det en enkel beslutning å å fortsette, bare litt til. Det er bare det at 15min med bedagelig sykling i slak nedoverbakke blir til over 1 time med blodslit i en mye brattere oppoverbakke (det er et fysisk faktum). Men det var verdt det. Et stykke lenger ned så jeg nemlig bjørnespor langs veikanten. Det var ingen bjørner å se, men den hadde vært der.

 Bena mine var ganske lettet da vi nådde toppen igjen og kunne suse ned mot parkeringsplassen.Vel nede samlet vi troppene og fant oss et sted å spise. Middagen ble den største vegetariske burgeren jeg noen gang har sett. Jeg syntes den var vel fortjent.

Bakedag

Choclate chips, oatmeal and peanut butter cookies. Kan det bli mer amerikansk?

Organisert kaos. Det jeg er best på!

Noen, *hrm Britt host*, prøver å stikke av med deigen

Passe gode, om jeg så skal si det selv.
Eller som min medboer fra Georgia sier: They're off da' chain! 

Så nå er det bare å bite tennene sammen og ta oppvasken...