Ship O'Hoi!

Her kommer en hilsen fra det store Stillehav. Jeg har vært på sjøen i litt over en uke, og vi begynner å komme inn i en viss arbeidsrytme. Alle instrumentene som skal være festet til  havbunnen og gjøre målinger mens vi er ute, er blitt hivd over bord, og nå bruker vi tiden på å gjøre observasjoner fra skipet med en CTD, et instrument som måler temperatur, salinitet og trykk og som vi hever og senker gjennom hele vannsøylen. På hver målestasjon er vi 24 timer, så vi får data fra en hel tidevannsyklus.

Det er internett på båten, men det er smertefullt tregt og hvis  det ikke er en spesifikk grunn til at du skal ha internett på egen maskin, må vi bruke de som er i felles arealet. Og her er så kaldt!

Hadde det vært noe tiltak i meg skulle jeg fortalt om kakaoen som fløy i gulvet pga en uventet bølge, eller selene som vi har sett jakte fisk om nettene, og om flokken med måker som bruker lyset fra båten til å finne fisk. Og om de store manetene som driver forbi (jeg tror de heter siphonofora, biologisk oseanografi er kanskje kjekt å ha likevel). Men jeg tror jeg stopper her, og går og spiser middag. For det jeg egentlig ville dele med dere var adressen til denne bloggen:

https://sites.google.com/site/mixingatthemargins/

Det er bloggen fra toktet vårt. Så lover jeg å legge ut bilder når jeg kommer hjem og internett er litt mer oppegående.

 ... med hilsen fra det store Stillehav

Skal

Så dermed har det blitt liten tid til å skrive...
Imorgen har jeg midtermeksamen, og nilesing må til. Pluss at 3 uker på sjøen med oppgaver som skal skrives krever sitt. Det er artikler som skal lastes ned, programmer som skal innstalleres, brukerveiledninger som må lagres, alt for at arbeidet med de ulike fagene ikke skal lide av 3 uker uten internett. Det har gitt meg en dypere forståelse av hvor mye jeg faktisk er avhengig av internett for kjappe informasjonssøk og feilsøking for ulike syntaksfeil og programmer som ikke fungerer. Hva gjør jeg når jeg ikke vet hvordan jeg skal løse et problem? Jo, jeg googler. Hva er egentlig "the microbial loop"? Internett har svaret.
Vel, her kommer tre uker uten google. Best å ha alle mulige "tutorials" lagret før jeg drar...

Forresten. -24 grader høres ikke så ille ut, før du kommer på at det er i Fahrenheit og at det er det samme som -31 Celsius. Det er kaldt det!

Skal, skal ikke...

Jeg har hatt en litt tøff periode de siste ukene. Det har vært vanskelig å holde motivasjonen oppe og hardt å sette seg inn i nytt materiale. Jeg tar to fag, ved siden av tiden jeg skal bruke på å komme igang med forskningsarbeidet mitt, og ofte får de mer oppmerksomhet siden de har klarere rammer og mer konkrete oppgaver som skal leveres inn for karaktersetting. Dermed har fokuset på det som skal bli doktorgradsprosjektet mitt kommet litt i bakgrunnen.

Dette tok jeg opp med veileder. Han er utrolig hyggelig og forståelsesfull, og gjør alt han kan for å tilrettelegge slik at jeg kan gjøre en god jobb. Så han tenkte jeg ville ha godt av å komme ut litt og hilse på andre folk som jobber med interne bølger (det er ikke så alt for mange av dem her i Fairbanks) og få litt mer praktisk innputt som kan være en motivasjonsboost for det jeg skal jobbe med siden. Dermed forhørte han seg med folk han kjenner, og har funnet et forskningstokt jeg kan delta på. Dette toktet har som hovedmål å se på interne bølger og skal gjøre samme type målinger som jeg etterhvert skal være med på om en to-tre års tid i forbindelse med mitt prosjekt. Så jeg kommer til å få masse praktisk relevant erfaring, både med instrumenter og målemetoder, men også hva som må gjøres av dataprossessering etterpå. Det vil bli mulighet for å diskutere det vi ser, og det vil være høyt ansette, erfarne folk som kan svare på alle spørsmål jeg måtte ha når det kommer til temaet interne bølger. De som er en del av dette toktet er også en del av T-TIDE prosjektet som mitt doktorgradsarbeid er en del av, så det vil være en unik mulighet til å bli kjent med folk som kan være til stor hjelp når jeg står fast senere og generelt gjøre meg bedre synlig i forskningsmiljøet. Så langt, så vel.

Det er bare det at toktet er fra 10. november til 3. desember. Tre uker i slutten av semesteret. Eksamen i mine to fag er 13. og 14. desember. Det er et prosjekt og et essay som må gjøres ferdig innen den tid, som teller ganske mye av karakteren i begge fag, samtidig som jeg må være forberedt til eksamen. Jeg vil jo ikke bli kastet ut av programmet pga. dårlige karakterer...

Så er spørsmålet: Greier jeg begge deler? Kan jeg dra på tokt, og likevel overleve fagene med forelesninger jeg vil miste og oppgaver som må leveres? Det skal sies at forelesningene i et av fagene kan bli tatt opp og gjøres tilgjengelig på nettet. Men internett på båt er som kjent ikke superraskt, og en uke når jeg kommer hjem er i knappeste laget får å se igjennom og absorbere alt. Det vil være en 8 timer på, 12 timer av turnus på båten, noe som tilsier at jeg i prinsippet kan bruke et par timer hver dag til å lese, men det er vanskelig å si på forhånd hvor mye tid som faktisk kan settes av til lesing. (Er jeg heldig kan det tilogmed være mer hvis det er en del transportetapper, eller intrumenter som passer seg selv). Så her sitter jeg da, og teller på knappene. Skal, skal ikke...

Sykkeltur i Denali

Fairbanks ligger ca en 2 timers kjøretur fra Denali nasjonalpark. Gjennom hele sommeren er det strenge restriksjoner for motorisert ferdsel i parken, men i et par uker på slutten av sesongen, når de fleste turistene har dratt hjem til varmere og mer solrike strøk, åpnes grusveiene opp for privatbiler. En av de siste helgene i september festet jeg og tre andre syklene våre til et nyervervet sykkelstativ og satte kursen for fjellene.

Jeg gledet meg til å komme vekk fra lesesalen, ut av byen og over tregrensa. Forestillingen om at Alaska bare består av trær måtte vike, og det skulle bli godt å komme seg litt opp i høyden få mer utsyn. Men ingenting kommer gratis.

Siden jeg ikke hadde vært der før, visste jeg ikke hva jeg hadde sagt ja til. Den første halvtimen var fantastisk. Veien var lettere kupert, landskapet var farget av en siste rest med høst og praten satt løst. Men når man sykler i fjellene kommer oppoverbakkene før eller siden. Det var ikke lenge før veien snodde seg oppover i all overskuelig fremtid, og praten ble mer og mer anstrengt. Jeg tenkte med takknemlighet på de daglige sykkelturene opp til universitetet, girte ned

Endelig oppe!  

og innstilte meg på "sakte, men sikkert". Etter to timer oppover flatet veien endelig ut, vi var kommet til Sable Pass. Riktignok var vi bare tre, men litt svinn må man jo regne med. Som hun som snudde på veien opp sa: "Sykkeltur skal være hyggelig. Dette er ikke hyggelig..."


En av utfordringene når man er på tur, og spesielt når turen er av typen sykle så lenge du har lyst for så å snu og ta samme vei tilbake, er at man alltid vil se hva som er rundt neste sving. Så også denne gangen. Og siden veien nå gikk behagelig nedover istedet oppover var det en enkel beslutning å å fortsette, bare litt til. Det er bare det at 15min med bedagelig sykling i slak nedoverbakke blir til over 1 time med blodslit i en mye brattere oppoverbakke (det er et fysisk faktum). Men det var verdt det. Et stykke lenger ned så jeg nemlig bjørnespor langs veikanten. Det var ingen bjørner å se, men den hadde vært der.

 Bena mine var ganske lettet da vi nådde toppen igjen og kunne suse ned mot parkeringsplassen.Vel nede samlet vi troppene og fant oss et sted å spise. Middagen ble den største vegetariske burgeren jeg noen gang har sett. Jeg syntes den var vel fortjent.

Bakedag

Choclate chips, oatmeal and peanut butter cookies. Kan det bli mer amerikansk?

Organisert kaos. Det jeg er best på!

Noen, *hrm Britt host*, prøver å stikke av med deigen

Passe gode, om jeg så skal si det selv.
Eller som min medboer fra Georgia sier: They're off da' chain! 

Så nå er det bare å bite tennene sammen og ta oppvasken...

Skogbrann

Forrige uke kom jeg hjem fra et forskningstokt utenfor nordkysten av Alaska. Mer om det siden. Nå ville jeg bare dele et bilde jeg tok rett etter at vi lettet fra flyplassen i Fairbanks. Dagen før hadde jeg undret meg over en mørk, litt truende sky på himmelen. Den dekket store deler av himmelen, men det jeg synes var rart var at det virket som om den berørte bakken et sted ikke alt for langt borte. Da jeg kom opp i flyet skjønte jeg hvorfor. Et stykke utenfor Fairbanks var det en skogbrann som sendte store mengder aske og røyk opp i lufta. Dette er visstnok ikke uvanlig om sommeren her oppe, og så lenge brannen er tålbart langt unna bosetninger lar de brannen leve sitt eget liv og slukke seg selv. De som har vært her noen år sier at det har vært lite skogbranner i år, og for en to-tre år siden var det noen store branner i nærheten, så luften i Fairbanks var grå og fyllt av askepartikler store deler av sommeren.

Rugby - en øvelse i å kontrollere primitive overlevelsesinnstinkter

Da jeg kom til Fairbanks hadde jeg en plan for hvordan jeg skulle bli kjent med folk. Første tanke var at for å bli kjent med folk, må man ha naturlige møteplasser. For meg tar det en stund fra jeg møter noen og de havner i kategoerien bekjent, til jeg føler jeg kjenner de godt nok til å kalle de venner. Da jeg kom til Fairbanks hadde jeg en plan for hvordan jeg skulle bli kjent med folk. Derfor var det viktig for meg å finne arenaer der jeg ville møte de samme menneskene over en lengre tidsperiode, så sjansen var større for å finne mulige venner. Jeg bestemte meg for tre forskjellige aktiviteter: Adventkirken, dansing og klatring.

Men alle gode planer er utsatt for uforutsette endringer, så også denne da jeg så en plakat fra Fairbanks womens rugby -no experience required.
Hmm.. dette måtte prøves ut. Jeg hadde spilt "touch-rugby" på Svalbard, så mitt inntrykk av spillet var løping med en ball som man kastet til hverandre, mens andre prøvde å få fatt i den. Litt som lillebror i midten.

Første trening gikk mer eller mindre som forventet. Det var ikke så mange som hadde møtt opp, så vi gjorde en del øvelser der vi løp på linje mens vi kastet ballen nedover linjen. Deretter trente vi taklinger. Her holdt det ikke å ta på folk. De skulle i bakken, koste hva det koste ville. Etter et par ublide møter med gressplenen og noe færre motspillere i bakken, bestemte jeg meg for at rugby, jo, det kunne være gøy.

Øyeblikket etter lå jeg på bakken gitt

Dette skulle tas opp til seriøs revurdering etter neste trening. Det jeg hadde trodd var gjennomsnittlige rugbyspillere viste seg å være de små og lette. Plutselig hadde jeg damer som var dobbelt så store som meg kommende løpende rett mot, klar for å legge en livredd nordmann i bakken. Alle instinkter skrek "Flykt!", men spillet krevde at jeg løp rett frem. Så med gjenknepne øyne og et panisk tak rundt ballen var det bare å la det stå til. Det ble ikke bedre da ble min tur til å takle. De små og lette gikk det da an å få ned i bakken på et vis, men her var det som å løpe inn i en vegg. Absolutt ingen reaksjon. Jeg dyttet alt jeg kunne, prøvde å klemme bena deres sammen for å få de til å falle, og alt jeg fikk var et litt undrende blikk idet de lurte på hva jeg drev med der nede. Ikke mitt beste øyeblikk…


Men jeg er glad jeg fortsatte å spille, for noen av de morsomste tingene jeg har gjort siden jeg flyttet hit har jeg gjort sammen med rugby-laget. Vi har spilt to kamper utenfor Fairbanks, en i Kenai og en i Anchorage. På den måten har jeg fått sett mer av Alaska, gått på fjellturer og sett starten av "the dip-neting season" (fiske med håv, vet du ikke hva det er bor du ikke i Alaska). Jeg har luntet "The midnight sun run" Vi var med på "The Red-Green Regatta". Red-Green er en kjent tv-figur som visstnok fikser alt med duck-tape, og konseptet er at man lager en flåte, helst med duck-tape som viktig ingrediens, og seiler ned elva mens man prøver å gjøre alle andre så våte som mulig (vannballonger er tingen).

Nå er sesongen over, men jeg gleder meg alt til treningen starter opp til våren. Redselen for folk som kommer løpende for å takle meg har ikke gått bort, men å kunne sammenligne blåmerker etter kampen gjør det verdt det…

Grønnsakshager og nettverksbygging

En av de første dagene jeg var i Fairbanks fortalte en av mine medboere at hun hadde brukt dagen med å plante i kjøkkenhagen til en venn. Jeg tenkte ikke så mye over det, men noen uker etter var jeg med når hun skulle innom igjen for et ærend. Vennen var en underlig skrue. En gammel, gjestfri mann med en sær form for humor som insisterte på å kalle meg "Hanna, from Savanna" og lo godt av sin egen spøk etterpå. Grønnsakshagen hans var fantastisk. Der var forskjellige salater, sommerkål, grønnkål, brokkoli, rødbeter, krydderurter og mange andre planter jeg kjenner navnet på. Han hadde også en stor kano som tydeligvis ikke fløt så bra lenger for den var blitt omgjort til bed med spiselige blomster og i et drivhus var det tomatplanter og squash. Siden det fremdeles var tidlig på sommeren var det for det meste salat og kål som kunne spises, og vi ble sent ut for å hente nok til en fantastisk blandet salat.


Jeg har senere skjønt at grønnsaksdyrking er en stor greie her. Alle med litt plass til overs har en hageflekk de dyrker på. Med sol mesteparten av døgnet og varmere somre enn i Nord-Norge er det flotte vekstforhold, og i tillegg er grønnsakene i butikken dyre og ikke alltid de ferskeste. Etter som min medboer flere ganger kom hjem bærende på en pose med velfortjent grønt, begynte jeg å tenke to ting. En: Det gjelder å kjenne de riktige folkene. To: Neste sommer skal jeg sørge for å dyrke en liten hageflekk.

Forrige uke gikk med til en del forberedelser til et forskningstokt jeg får være med på i slutten august. Da jeg og Kim, en annen som skal på tokt, skulle ned til byen for å kjøpe vernesko begynte vi å snakke om nettopp planting og dyrking av egne grønnsaker. Dagen etter kom hun innom kontoret mitt med en pose grønt fra hennes hage.  Et par dager senere var vi som skal på tokt invitert til middag hos en av toktlederene. Han er min stereotype av en alaskaboer (bedre ord noen?). Fisker sin lovlige kvote, går på jakt og har kyllinger bak huset. I tillegg har han selvfølgelig en grønnsakshage, og før jeg dro fikk jeg med meg en pose grønnsaker å ta med hjem.

De som prater så varmt om nettverksbygging har jammen et godt poeng. Jeg har lagd smakfulle lunsjsalater og prøvd nye middager med grønt jeg ikke har smakt før, alt fordi jeg pratet om de riktige temaene med de riktige folkene. Og det gjelder ikke bare for grønnsaker, det er alltid kjekt å kjenne folk med bil, folk som liker å gå ut på tur, folk som vet hvor de gode blåbærstedene er, folk som har drevet med interne bølger før og kan være med å diskutere spørsmål som dukker opp. Så får jeg bare huske på at jeg vil være en sånn person som gir bort en pose grønt til en innflytter når jeg selv har fått kjøkkenhage.

Språk på avveie

Å være omgitt av engelskspråklige hele tiden setter sine spor. Da jeg først kom hit ble annenhver setning jeg prøvde meg på avbrutt av en tenkepause og et spørsmål til min samtalepartner om det finnes et godt ord for det jeg prøvde å formidle. Det fungerer jo på et vis, men prøv å være morsom med det utganskpunktet! Humoren blir ganske daff når man må diskutere seg frem til et ord idet man kommer til poenget. Etterhvert har det blitt litt bedre, men fremdeles er det en stor mengde ord og uttrykk jeg vil bruke, som jeg ikke har noe tilsvarende til på engelsk.

Halvparten av tiden går tankene mine på engelsk, hvilket er naturlig og helt greit. Det er litt upraktisk kanskje, for jeg har en uvane å prate høyt med meg selv når jeg er alene, og det hadde vært kjekt om ingen forsto hvis de tilfeldigvis var i nærheten, men det kan jeg leve med. Det jeg ikke liker er at språkene ikke holder seg i sine respektive sfærer. For et par dager siden skulle jeg skrive en kort e-post til min mor, og oppdaget etter fire ord at jeg skrev på engelsk. Ikke greit. I går kveld kom jeg pratende inn på kjøkkenet der min medboer lagde mat, men idet jeg stoppet opp og ikke fikk respons gikk det opp for meg at jeg snakket norsk. Heller ikke greit.

En liten oppdatering

Skog så langt øyet rekker

Du verden som tiden går. Nå har jeg vært her i Fairbanks i to og en halv måned, og hverdagens rutiner og gjøremål har fått mer eller mindre fotfeste i ukedagene, hvilket i grunnen er en god følelse. Men det er også sommer i Alaska, med alt det fører med seg av festivitas og opplevelser. Som min medboer sier: "Sove kan vi gjøre til vinteren!" Så her kommer et par høydepunkt så langt.

Vroom, vrooom!

To helger har et utrolig hyggelig par i menigheten invitert meg med på hyttetur i Alaskas villmark. Her har jeg fått både bekreftet og avkreftet noen fordommer jeg hadde dannet meg om naturen. Jeg har fått bekreftet at staten består av trær. Skulle man ha skrevet en innholdfortegnelse av Alaska er jeg sikker på at alt annet; som fjell, vann, elver, hus, barmark, veier etc., ville stått under "Inneholder spor av:"
Jeg har måttet revurdere min tanke om at staten er flat. Vi kjørte ut til hyttene med 4-hjulinger, og i det man kommer til en steinete, bratt bakke og lurer på hvordan man i alle dager skal komme opp uten å tippe rundt eller eventuelt komme ned uten å stupe fremover innser man at dette ikke er flatt i det hele tatt. Faktisk, bortsett fra området man ser utover fra universitetet er det åser og rygger overalt. Heldigvis gjør 4-hjulingen hele jobben. Myggen er som forventet, mange og irriterende. Ingen overraskelser der.

Fra 4. juli paraden i Ester

Jeg feiret 4. juli i Ester, en liten samling hus ikke langt fra Fairbanks med to barer som største attraksjon. Minus barnetog, korps og kongefamilie, lignet det ikke så lite på vår egen nasjonaldag. Istedet for barnetog var det en parade med mer eller mindre sprø folk, brannbiler og utkledde dyr, og istedet for korps var det en sekkepipegruppe. Men det var grilling i parken og sekkeløp for ungene, og jeg fikk tilogmed synge den norske nasjonalsangen etter å ha hørt den amerikanske. Så alt i alt synes jeg det lignet på en vellykket nasjonaldag.



De to siste ukene har det vært Fairbanks Summer Arts Festival. I løpet av to uker er det muligheter for å melde seg på mange ulike kurs innenfor dans, musikk, søm, teater, tegning mm. Jeg meldte meg selvfølgelig på et swing-kurs, etter å ha ringt for å forhøre meg om hvor mange som pleide å delta, og om det pleide å være sånn noenlunde jevnt fordelt mellom menn og kvinner. Da jeg kom første dag var vi 2 menn og 1 dame på over 50, meg og 3 tenåringsjenter foruten instruktør. En snål blanding av folk, men det var gøy likevel! Og med en jente til å lede og en gutt som kom de andre dagene ble ikke fordelingen så verst heller. Det morsomste med disse ukene har vært alle konsertene som er blitt holdt rundt omkring. Hver dag ved lunsjtider har det vært en times konsert med mange ulike sjangere, alt fra opera, afrikansk tromme og lesing av egne dikt til fremvisning av selvsydde klær. Og jeg har vært på den mest imponerende jazzkonserten jeg noengang har opplevd. Jeg skulle ønske jeg kunne legge ved lydklipp...

Utsikten fra universitetet

The Midnight Sun Run

Det er nå flere måneder siden jeg gikk over brua ved Ullevål stadion og ante fred og ingen fare, helt til jeg fikk en telefon:

Ida:  Har du planer 17. juni?
Jeg:  Eh? 17. juni som i nest sommer? Det er nesten et år til? Nei, ikke det jeg vet?
Ida:  Fint! Du er nemlig meldt på et 10km løp i København!
Jeg:  ???

Ida og jeg hadde nemlig hatt en treningsavtale gående, førstemann til å gjennomføre 50 treningstimer. Nå mente Ida tydeligvis at vi trengte noe mer spesifikt å trene til. Med en litt lengere tidshorisont. Om enn litt nølende godtok jeg faktum. Det var igrunnen ingenting å diskutere. Dessuten var 17. juni en hel evighet unna. Klart jeg kunne være i super form, og klar for en mil løping til neste sommer! Lett som en plett!

Så kom vinteren, og med vinteren kom jobbsøknader og fremtidsplanlegging. Det ble ganske fort klart at jeg muligens ikke kom til å være i Oslo til sommeren, ja kanskje heller ikke i Norge. Innerst inne, under et skinnhellig lag av skuffet løpelyst, kunne jeg puste lettet ut. Treningen ble det dermed så som så med. Lite visste jeg at når jeg var vel fremme i Fairbanks skulle jeg begynne å spille rugby, og at rugbylaget nærmest kollektivt meldte seg på The Midnight Sun Run. 23 juni med oppstart kl 22: 10 kilometer med hard asfalt!

Så nå sitter jeg her og gruer meg. Jeg som sliter med å løpe de to oppvarmingsrundene rundt banen vi spiller på, jeg skal liksom løpe 10 km sammenhengende? Tror faktisk aldri jeg har gjort det noen gang. Er ikke det sånn omtrent 3 runder rundt Sognsvann? 1 gang; ja. Men 3? Her er det ikke til å komme unna at det vil bli endel gåtid innimellom. Min lille trøst er at dette er et årlig fenomen her i Fairbanks. Jo dårligere jeg gjør det i år, dess enklere blir det å forbedre tiden til neste år. Det er jo et helt år til. Klart jeg kan være i super form og klar for en mil løping til neste år! Lett som en plett!


... med hilsen fra Alaska

Det utleier ikke fortalte 2

(det som skulle stått med liten skrift):

* Internett - "Rent includes hi-speed wireless internet". Tja. hi-speed var jo kanskje å overdrive litt. Når jeg skal skjekke mailen min før jeg går og legger meg, ser så ut av vinduet, leser litt i en bok, ser på pc'en - ikke enda nei, leser litt videre før jeg ser på klokka og bestemmer meg for at nå må jeg sove og siden enda ikke er lastet ned, da ville jeg ikke kalle det "Hi-speed". Mer sirupsfart, evt. ødelagt-lyskryss-i-rushtrafikkfart. Nå skal det sies at som regel rekker jeg bare å tromme litt utålmodig med fingrene og på odde tider som midt på natta, eller tidlig om morgenen er farten slett ikke så verst. Utleier skulle kanskje heller sagt: "sometimes hi-speed wireless internet".

Et par ting å bli glad av:

Gratis buss - Selv om den offentlige transporten her i Fairbanks ikke akkurat er overveldende og enkelte ruter går hver andre time istedet for minst hvert kvarter som jeg er vant med fra Oslo, så har de et bussnett og det er gratis for studenter.

Wasa knekkebrød - Vel er det ikke et eneste godt brød å oppdrive i butikken. Men de har knekkebrød. Jeg lever godt på det!

"Hadet bra!" - Overraskende mange har familie fra, bodd en periode i, eller kjenner folk fra Norge. Ganske mange ganger har jeg blitt satt ut av et "Hadet bra!" på slutten av samtalen, når jeg ikke ante de kunne et ord norsk. Selv etter rugbytrening er dette blitt standard avskjed når jeg går. Et par ganger har jeg tilogmed holdt en litt famlende samtale med noen som for en stund siden har studert et år eller så i Norge og som gjerne benytter sjansen til å øve på språket. Jeg blir like glad hver gang. En av de ansatte på universitetet som jeg skal på forskningstokt med i august er svensk. Første gang jeg snakket med ham var første gang jeg brukte norsk med noen her i Fairbanks. Det kom som en overraskende lettelse, og jeg ble mer pratesjuk enn jeg hadde vært på lenge. Endelig en som forsto meg uten at jeg måtte bruke masse krefter på å gjøre meg forstått.

Lange dager - Ok, så er vi ikke over polarsirkelen og vi har ingen midnattsol, men lyst døgnet rundt er det okke som. Det mørkeste det blir er litt skumring i to-tre tiden, og da skal man strengt tatt ikke være oppe uansett. Altså, har man en døgnrytme forenelig med kontortid, så er det sol hver våkne time.

Menigheten - Det er noen utrolig hyggelig mennesker der! Forrige sabbat var det potluck for hele menigheten, og det var flere som gjorde seg umake med å ta kontakt, gi meg telefonnummer og forsikre om at var det noe er det bare å ringe.

Potetgull med eddik - Helt fantastisk godt i små porsjoner! Dessuten gjør det at jeg bare spiser små porsjoner, hvilket må være en god ting.

En rolig ettermiddagstur

Søndag. Intet å gjøre, ingen å møte. En rolig ettermiddagstur hørtes ut som en utmerket ide. Jeg satte meg på sykkelen og med solen som varmet godt på ryggen, fremdeles høyt på himmelen, satte jeg kursen mot Creamer's Field. Det er et lite naturreservat med skog, eng og våtområder ment som et fristed for fugler, dyr og folk. På selve området er det bare lov å gå. Sykler og motoriserte kjøretøy, som ellers blir mye brukt i naturen rundt Fairbanks, er ikke tillatt. Dette er ikke bare godt for fugler og dyr, men også folk som kan vandre rolig langs stiene og barnefamilier som slipper å være engstelige for folk i farta.

Det var utrolig godt å tusle langs stien uten tanke for alt jeg burde gjøre eller om det ga treningsutbytte. Og i det jeg satte meg på en benk med utsikt over vannet, begynte å klø dovent på diverse myggstikk og hørte plaskingen fra noen ender i nærheten, kjente jeg tilfredsheten ta bolig i kroppen. Livet er slettes ikke verst!

Etter å ha stoppet opp og riktig sugd til meg følelsen av velvære, vandret jeg videre innover mot skogsområdet. Dette er bjørkeskog som ved gitte tider av året er helt oversvømt. Det så ganske underlig ut, som om skogen like godt hadde slått seg ned midt i et tjern. Jeg slo ihjel et par mygg, nikket og smilte til noen som var ute og luftet hunden sin, samt et eldre par som tydelig bar preg av å være turister med kamera rundt halsen, og viftet vekk et par mygg til. Jeg stoppet opp for å ta noen fler bilder, men idet jeg kjente irriterende stikk to steder samtidig og en høyfrekvent summing nær øret, fant jeg det fornuftig å få opp tempoet igjen og etter en 5-6 myggstikk på kort tid begynte jeg å slå lettere febrilsk på armer og legger mens jeg lengtende tenkte på myggsprayen som lå hjemme. Halveis i runden gjennom skogen sto et utkikkstårn, jeg klatret opp og tenkte det ville bli et fint oversiktsbildet. Eneste problemet var at jeg måtte stå stille. Med begge hendene på kameraet var det ingen ledige til å drepe det som måtte sette seg på meg, og om bildet ikke akkurat kostet blod, svette og tårer kostet det meg blod og uant tid med kløe. Lettere desperat klatret jeg ned og begynte å løpe med armene frenetisk viftende i håp om å avskrekke reelle og innbilte flyvende beist. Freden og roen var borte for godt, her gjaldt det å redde sitt eget skinn. For all del ikke stopp! Hold farten oppe! Fint motiv: ja. Bilde: ikke tale om! Jeg kjente lettelsen komme da jeg hørte det tordne over meg, og de første regndråpene begynte å falle. Jeg burde bodd her lenge nok til å vite bedre. Vel ute av skogen var faren for mygg minimal, men jeg hadde fremdeles en 20-minutters sykkeltur til jeg var hjemme, og når det først regner, vel, da bøtter det ned. Da jeg var kommet ut på veien hadde regnet høyere intensitet enn dusjen hjemme (vel har vi sparedusj, men likevel) og biler som kjørte forbi og sendte meg inn i en vegg av vann gjorde meg egentlig ingenting da jeg uansett var så våt jeg kunne bli. Heldigvis var regnet relativt varmt, så jeg ble bare våt og ikke kald.

Utsikt fra tårnet. Dagens siste bilde.

Dagens lærdom: Neste gang jeg skal ut på en rolig ettermiddagstur; Ta med myggspray! Dessuten ha alltid tilgjengelig små platsposer til små elektriske duppedingser i tilfelle en uventet dusj.

En uke og tre dager

Da var det gjort. Prinsippfastheten og standhaftigheten jeg hadde lovet meg selv før jeg flyttet opp hit er forsvunnet som dugg for solen. Jeg trodde jeg skulle greie det, bare jeg var sta nok. Det hadde jo gått på Svalbard! Men jeg hadde glemt at der var halve studentmassen norske, foruten ganske mange tyske og islandske og bare en liten del amerikanske. Jeg gir opp.

Etter å bli kalt Hannie, Hanny, Hannje (Beate er det ingen som gidder å prøve på engang) måtte jeg innse nederlaget når mine lagkamerater begynte å rope "Hey, you! Norway!". Her er det bare å kaste inn håndkleet.

Neste gang jeg presenterer meg blir det: "Hi, I'm Hannah".

Hjemme, langt hjemmefra

På lørdag dro jeg til gudstjeneste i den lokale adventkirken her i Fairbanks. Den er ikke så langt unna der jeg bor, bare ti minutter med sykkel. Kirken driver en liten grunnskole og møtene foregår i skolens gymsal. Jeg blir hilst på i døra og får dagens kunngjøring før jeg stille finner meg en plass i benkeradene. Gudstjenesten starter. Fra velkomsthilsenen til preludiet er alt merkelig velkjent. Når vi under allsangen synger "soon and very soon", en gjenganger på barndommens speiderleire, rører det noe dypt i meg.  Stedet er nytt, jeg kjenner ingen og likevel har jeg vært med på dette tusen ganger før. Ritualet er det samme.

Etter gudstjenesten tar noen veldig hyggelige damer kontakt. De lurer på hvem jeg er og hva som fører meg til Alaska og introduserer meg til fler mennesker enn jeg husker navnet på. Så blir jeg invitert med en av dem hjem på middag, sammen dagens taler og noen andre. Det er utrolig stas å komme inn i et ordentlig hjem og bli kjent med folk som har bodd her lenge.

Jeg kommer ikke over hvor heldig jeg er. Uten å vite noe om meg, blir jeg bedt med hjem på middag, invitert ut på neste helgs hyttetur og får en guidet tur rundt omkring i Fairbanks. Uansett hvor jeg drar vil jeg alltid ha en tilhørighet, en naturlig møteplass med mulighet for å bli kjent med mennesker jeg ellers ikke ville blitt kjent med. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg skulle ønske alle som kom langveisfra til et ukjent sted ville bli møtt slik.

... med hilsen fra Alaska

Nå har jeg endelig funnet en måte å laste opp bilder på, så her kommer noen bilder jeg tok i Asker før jeg dro. Her er det grått og trist for tiden, så jeg sitter på kontoret, våt og kald og tenker tilbake på solrike Norge. Snufs...

Hvitveis ved Semsvannet

Maria; sånn ser en blåveis ut.

Utsikt fra Tveitersetra over Oslofjorden

Nede ved Vollen

Nærmere drømmen

"Hva vil du bli når du blir stor?" Det uskyldige spørsmålet alle unger får fra tid til annen, og jeg tror alle har lekt med de uendelige mulighetene som ligger i det. Ballerina, lege, advokat som min far, brannmann, busssjåfør, oppfinner, astronaut. Svarene er mange, og ikke nødvendigvis like hvis man spør to ganger.

Så begynner man på universitetet, og det uskyldige spørsmålet blir endret til det fryktede; "Hva skal du gjøre når du blir ferdig da?". Ææ! Ikke spør meg! Er det ikke nok at jeg skal slite med eksamensangst, presentasjonsnerver og stadig mer som skal gjøres, med mindre tid å gjøre det på? Må jeg virkelig ta stilling til om det jeg gjør er nyttig? Lysten til å holde for ørene og synge "alle fugler små de er" høyt blir kun overvunnet av trangen til å fremstå som noenlunde oppegående ovenfor venner og bekjente.

Men jeg har et hemmelig våpen. En fremtidsplan, ulik andres, som får folk til å stusse, stå fast og skifte samtaleemne. For min drøm, når jeg en gang er ferdig, er å få meg et nedstøvete, overfyllt lite kontor helt nederst i en trang gang. Langt unna kaffemaskiner og kopirom. En fredet liten plett der jeg kan sitte med en kald kaffekopp og tenke.

Jeg nærmer meg. Riktignok har rommet jeg sitter i 7 andre plasser, lunsjområdet er rett utenfor og det er ikke innerst i en gang. Men litt nedstøvet kan jeg si at det er, akkurat passe kaotisk, ingen strømlinjeformer eller overordnet møbleringsplan og jeg må gå ned i kjelleren for å komme hit.

Jeg er på vei.

Det utleier ikke fortalte

(det som skulle stått med liten skrift):

* Godstoget - Leiligheten er plassert kanskje 100m fra toglinjen som går gjennom Fairbanks. Ikke så ille i og for seg, men det er også en av de store veiene som går mot universitetet. Hvilket vil si at hver gang toget går forbi (litt over 7, litt over 9 og så et par ganger på ettermiddagen) insisterer det på å gi fra seg ett langt og flere litt kortere tut i en meget kapabel fløyte. Våken? Jada...

* Kjøkkenutstyr - Med "Full kitchen including refrigerator, stove with microwave range hood, and dishwasher" menes ingen kniver som fungerer og intet skjærebrett. (Ok det er kanskje ikke utleiers ansvar, men likevel, hvem har et kjøkken uten fungerende kniver og skjærebrett?). Vel, jeg har funnet frem min gamle speiderkniv og noen papirtallerkner. "Vær alltid beredt!"

...mulig fortsettelse følger

Første møte med leiligheten:

(Det jeg ikke skrev igår)

Rot, rot og litt mer rot. Det var en søppelpose ved døra, oppvaskkummen full av vann, og gulvet fullt av poser, esker, en gammel tv og litt fler esker. Ved nærmere ettersyn så det ut som alt var organisert i mer eller mindre organiserte hauger av plast, papir og ymse. Så konlusjonen var at her bodde en meningsfelle av Kristine, en kildesorterer, men en som hadde glemt at etter sirlig sortering må ting på et tidspunkt ut av leiligheten. Jeg ble rett og slett ganske sjokkert. Noe som også var synlig i ansiktet til min veileder som hadde hentet meg på flyplassen. Ville noen virkelig bo i slikt rot frivillig? Tydeligvis, tre stykker og nå også meg.
Kommentaren til min veileder: "It looks like there's students living here, alright" (Evt. skrivefeil på min regning)

Jeg finner rommet mitt, og utleier kan informere om at jeg ikke kan koble til internett med kabel, her er det bare trådløst. Jeg kjenner panikken bre seg. Ikke kabel? Dataen min har den siste tiden vært i det lunefulle hjørnet, og kobler ikke på hvilket nettverk som helst. Faktisk har jeg ikke greid å koble på noen av de nye nettverkene jeg har prøvd meg på det siste halve året. Ikke bare er jeg ny, alene og forvirret. Nå er jeg også helt avkoblet fra verden, uten internett og mulighet for å finne frem? HJELP!

I det jeg kjenner depresjonen bre seg, og jeg sitter på gulvet med øynene tomt festet til veggen, ser jeg plutselig hva jeg ser på. Skapet. Et helt vanlig skap, trodde jeg. Helt til jeg åpnet det. Et lite under. Det nærmeste jeg noengang har kommet et "walking-closet", og hele lengden er satt av til opphengning. Stort nok til å stable ting både på gulvet og på hyllen over stangen. Denne åpenbaringen, og det faktum at jeg like etterpå prøvde nettverket og ble koblet på uten problemer, sendte meg fra en gryende depresjon til nesten fullkommen lykke. Dette kunne jeg leve med.

Når jeg senere treffer noen av de som bor her, og de kan opplyse om at to stykker nylig har flyttet ut, og rotet i stor grad er deres (med unntak av de to store eskene som er mine, sent fra Norge), og hun som kildesorterer slett ikke er så ekstrem som jeg trodde, mesteparten er regelrett søppel som vi kaster ut sammen, og en annen tilbyr seg å rydde skapene siden det er masse dilldall som er igjen fra de som var her før, så begynner jeg å tenke at; jo, her kan jeg trives. Litt struktur i vaskefordeling, søppeltømming og avklaring i hvilket skap som er hvem sitt (bokollektivdronningen, det er meg), og dette skal bli et riktig så koselig sted å være.

... med en litt lettet hilsen fra Alaska

Første kveld

Første kveld i Alaska. Jeg har hatt to fantastisk deilige uker sammen med min søster og hennes familie i Berkeley. Siden min data er lunefull og kresen i hvilke trådløse nettverk den gidder å logge seg på, har det blitt to uker med minimalt av internett. Absolutt litt deilig en stund, men jeg må inrømme jeg gikk fra liten depresjon til nesten fullkommen lykke da den logget seg på nettverket her. En ting er å være avlogget når man er sammen med en vilter to og ett halvt åring som elsker oppmerksomhet, en helt annen når man er alene på et helt nytt sted, og ikke aner hvilken vei man skal ta hvor.

Nå har jeg tatt rommet mitt i eie, og alle tingene mine (inkludert to store esker fra Norge som hadde kommet fram før meg) er mer eller mindre spredd rundt på gulvet. Det er utrolig hvor lite som skal til før det blir hjemmekoselig. Litt rot gjør susen. I morgen står det utforsking av byen på timeplanen, så får jeg se hvor det egentlig er jeg har havnet hen.

       ... med en første hilsen fra Alaska

... med hilsen fra Grefsen: (U)ryddighet

Så står plutselig 17. mai for døren og jeg har invitert gjester på grilling for å gjøre min bortreiste samboer misunnelig. Etter at jeg flyttet inn har leiligheten vært preget av kaos, så jeg tenkte at å ha et selskap hengende over meg ville gjøre susen for lysten til å rydde. Den gang ei. I stedet har jeg oppdaget en ny (?) evne til å gjemme vekk rot under sofaen og inn i skap (les: rote bort ting), som er fullstendig blottet for strategi og helhetlig tenkning om hvordan dette kan bidra til å få mer orden i rotet. Håper i hvert fall jeg lurer gjestene til å tro det er orden hos meg.

Ellers lurer vi fælt på hvordan det går med deg, men regner med at du har det ok, siden du foreløpig er hos søsteren din? Håper du skriver snart, vi savner oppdateringer.

Da er det nesten klart for avreise. To kolli er pakket, hvorav en har ca 1 kilo sko lett tilgjengelig som jeg kan ta ut hvis damen bak skranken klager over overvekt. Jeg har håndbagasjen full av underholdning, som fjorårets pensumlitteratur og en sokk halvt strikket (så får vi se hva sikkerhetsmannen sier til fem trepinner som absolutt kan brukes til å stikke folk irriterende på skulderen), og dessuten en boks med krisemat, skulle flymaten  vise seg å være uspiselig. Det er fremdeles tusen småting som må ryddes bort, skrives ned, huskes på og gjøres. Men det er jo en dag i morgen og.

Ellers har jeg brukt de siste dagene på å vandre kjente steder og suge til meg så mye "hjemme" som mulig. Da hører det med å gå vill i skogen og å hilse på måkene. Asker er vakkert, og det er litt vemodig å skulle dra langt bort, nå som alt spirer og gror. Hmm...

 ... med hilsen fra Asker (enn så lenge)

Woho! Jeg har fått blogg i heidå-gave. Så nå er det bare å begynne å skrive. Med to soverom fulle av klær, bøker, ting og dingser som helst burde få plass i en koffert, en tursekk og en liten sekk, men som ikke under noen omstendigheter  kan presses sammen til gitt volum, er det mye morsommere å se på mulighetene i blogguniverset. Bredden på tekstinnlegg, skrifttype, plassering, bakgrunn... Det er et hav av muligheter! Så mange at jeg ikke greier å bestemme meg for noe som helst. Takk til Maria som ordner!