Et år

Det er blitt juli og ting begynner å skje om igjen. Jeg har løpt the midnight sun run, et 10km løp i Fairbanks gater som begynnte kl 22 natt til St. Hans-aften. I år løp jeg faktisk hele strekket, iført Batman kostyme med tilhørende maske, man kan jo ikke gi seg når man er en superhelt! Det førte til at jeg kom i mål 40 minutter raskere enn ifjor. Jeg er ganske fornøyd med det kjenner jeg, selv om det kanskje skal nevnes at i fjor gikk/sprintet/ruslet jeg med folk fra rugby-laget, som ikke akkurat er kjent for å være langdistanseløpere.

Utsikt over Denali National Park

Jeg har dratt til Kenai, et tettsted som ligger helt sør i Alaska. Hvert år er det en rugby turnering der. I år som i fjor var jeg og Britt (en som bor i samme leilighet som meg og også spiller rugby) skjønt enig om at vi ikke kjører 9 timer i bil hver vei bare for å spille rugby. Dermed sørget vi for å ta fri fredag og mandag for å nyte fjell og natur både i vakre Kenai og i Denali nasjonalpark på veien hjem. Litt dip-net fiske fikk vi også tid til. Britt fikk fisk, men ikke jeg. Denne helga er det Golden Days her i Fairbanks, en festivalhelg der det blant annet blir arrangert noe som heter RedGreen regatta. Reglene er: Bygg noe som flyter, og bruk minst en rull av duck tape, deretter er det førsteman å flyte gjennom byen på Chena river, med tilhørende vannkrig. Flåtebygging skal skje imorgen.

Slik ble flåten. Vi brukte "vindebroen" både som skjold og
bordeplattform når andre flåter ble litt for kranglelystne.

Vi har gjort det før. Gjennkjennelse og tradisjonsbygging føles godt, samtidig gjør det at jeg for alvor reflekterer over tiden jeg har bodd her. Det føles rart at jeg har vært her over et år. På mange måter hadde jeg trodd jeg ville føle meg mer hjemme i løpet av denne tiden. Et år er lang tid.

Selv om jeg har fått oppleve mye spennede og har hatt mange dager med glede, har det også vært hardt. Jeg var forberedt på at å flytte til et nytt sted der jeg ikke kjenner noen ville bli ensomt, men jeg tror ikke jeg innså hvor tøft det faktisk er. På tiden jeg har vært her har jeg fått mange bekjentskaper og noen venner som jeg gleder meg over å være sammen med, men det er feel-good bekjentskaper. Jeg har fremdeles ingen her jeg føler jeg kan prate med når ting blir vanskelig og som jeg tørr vise min usikkerhet til. Jeg har vært klar for å kjøpe enveis-billett hjem igjen. På det tidspunktet var veilederen min bortreist på forskningstokt, og siden dette var noe jeg ikke ville meddele pr. mail ville ta over en uke før jeg kunne prate med ham. Jeg brukte tiden på å standhaftig proklamere for familie og venner i Norge at jeg skulle hjem til høsten. Men etter å ha skypet med min søster en sen kveldstime og grått mine modige tårer ble jeg endelig enig med meg selv i at å gi seg nå ville være å gi opp og takke nei til en fantastisk mulighet uten å gi det en fair sjanse. Et år er lenge, men kanskje ikke lenge nok.

Siden har jeg snakket litt med andre som har flyttet på seg. En av mine medstudenter fikk besøk av en russisk doktorgradsstudent som for tiden bor i Trondheim. Det er visst ikke så unormalt å få en nedtur rundt første året etter å ha flyttet til et nytt sted og et nytt land. Det er på den tiden alt ikke lenger er nytt og spennende, hverdagen er kommet for å bli og man hadde forventet å være mer etablert enn det man er.

Jeg har innsett at jeg er ikke så sterk som jeg trodde jeg var. Jeg kan ikke stå på egne ben og være meg selv nok. Jeg trenger mennesker rundt meg og jeg øver meg i å innse at det er greit å be om hjelp. Det blir ikke magisk lettere. Men jeg er her. Jeg skal bli her. Og jeg skal nyte tiden jeg har mens jeg lærer mest mulig. 

Helgas utflukt

Her er noen bilder fra helgas teltur. Vi var en gjeng som dro ned til Seward, der kona til han jeg deler kontor med jobber for sommeren. Det er en biltur på rundt 9 timer, men da vi kom ut av bilen og begynte på stien opp mot leirplassen ble det klart at den lange reisen var definitivt verdt det. Slik utsikt har vi ikke i Fairbanks, nei. Det var deilig å se noen ordentlig fjell igjen.

Lørdag bestemte 3 av oss at vi ville på topptur.
Det var brattere enn det ser ut som...

Vi kom ikke helt til toppen, for det viste seg å alltid være en topp lengre bort.
Men utsikten kunne vi jo nyte uansett. 

En kveldstur til et vann i nærheten.  

Eksamen - med ny vri

Forrige mandag. Jeg kom andpusten inn på kontoret i 11-tiden, satte fra meg sekken og begynte å finne frem skrivesaker og repitisjonsarket jeg hadde laget i all hast kvelden før. Det var en halvtime til jeg skulle møte opp til semesterets første eksamen, og jeg følte meg uforberedt. I den siste tiden har jeg synes det var vanskelig å holde en tanke lenge av gangen uten å bli distrahert og miste tråden, hvilket ikke går godt sammen med eksamensforberedelser. Eksamen var i et fag om tidevann. Det er det faget jeg har trivdes best med dette semesteret og også jobbet mest med. Proffesoren som foreleser i faget er en eldre, ærverdig polsk herremann med et tradisjonelt syn på læring og læringsmetoder. Her er ingen unnskyldninger gode nok, og det er forventet at du kommer forberedt til timene. Er du ikke det er det din egen ære som settes på spill, for Prof. K er av typen som begynner en oppsummering, stopper opp og holder frem pennen i din retning og sier "Forklar hvorfor vi har en daglig ulikhet i høyvann." Og etter du har tegnet jord, måne og vinkler: "Jaja, det er jo vel og bra. Nå vis det matematisk fra ligningene". Blir du stående å tenke litt: "Dette burde du kunne, vi har vært gjennom dette før. Ikke tenk så fælt. Begynn på begynnelsen og utled." Med tre studenter i klassen har det blitt nok av tavletid for oss alle i løpet av semesteret og tavla er ikke det beste stedet å tenke nytt, kan du ikke stoffet går det gjerne i stå.

Den siste måneden eller så syntes Prof. K at det var på tide med en ny fremgangsmåte. Om han bare var lei av å forelese eller syntes vi ikke hadde nok å gjøre vites ikke, men hver uke fikk vi i oppdrag å dele pensum mellom oss og forelese hver vår del på tur, med kommentaren: "Men ikke tro det holder å si det som står i boka. Utdyp og utled, les artikler og hent mer informasjon fra andre kilder". I tillegg til dette har vi også hatt en del hjemmeoppgaver med lengre utledninger og beregninger.

Tilbake til mandag. Før jeg fikk sett noe særlig mer på repitisjonsarket mitt, kom Prof. K inn på kontoret mitt og sa sånn i forbifarten at han gjerne ville invitere til lunsj hjemme hos seg før vi tok eksamen. Så rundt halv 12 ble 3 litt undrende eksamensklare studenter kjørt hjem til Prof. K. Vi ble møtt av en hyggelig polsk venn av Prof. K som hadde gjort istand lunsj til oss. Jeg bestemte meg for å legge tilside eksamensnerver for øyeblikket og heller være helt tilstede i praten. Først fikk vi liten en omvisning. Det var tydelig at her bodde en jakt og friluftsentusiast. Det hang bjørneskinn på veggene, skogsfuglfjær prydet garasjen og to viltre jakthunder svinset mellom bena våre. Lunsjen viste seg å være et fantastisk tre retters måltid, med suppe til forrett, deretter ristet brød med soppstuing, ost, eggesalat og div. annet tilbehør, og kaffe og eplekake med is til dessert. Etter måltidet mens praten fremdeles satt løst, begynte vi studenter, mette og fornøyde, å se oss rundt mens vi undret på hvor og når eksamen skulle komme. Prof. K kremtet litt og sa: "Jeg synes dere har gjort en god jobb dette semesteret, og med all tiden på tavla, hjemmeoppgaver og presentasjoner dere har vært igjennom dette semesteret vet jeg hva dere er gode for, og i mine øyne fortjener dere alle en A. Men skulle dere være uenige i den vurderingen, kan dere alltids ta eksamen."

Som forventet ytret vi ingen høylytt protest, men takket ærbødigst for lunsjen.
Slik endte fortellingen om årets første karaktersetting.