Et år

Det er blitt juli og ting begynner å skje om igjen. Jeg har løpt the midnight sun run, et 10km løp i Fairbanks gater som begynnte kl 22 natt til St. Hans-aften. I år løp jeg faktisk hele strekket, iført Batman kostyme med tilhørende maske, man kan jo ikke gi seg når man er en superhelt! Det førte til at jeg kom i mål 40 minutter raskere enn ifjor. Jeg er ganske fornøyd med det kjenner jeg, selv om det kanskje skal nevnes at i fjor gikk/sprintet/ruslet jeg med folk fra rugby-laget, som ikke akkurat er kjent for å være langdistanseløpere.

Utsikt over Denali National Park

Jeg har dratt til Kenai, et tettsted som ligger helt sør i Alaska. Hvert år er det en rugby turnering der. I år som i fjor var jeg og Britt (en som bor i samme leilighet som meg og også spiller rugby) skjønt enig om at vi ikke kjører 9 timer i bil hver vei bare for å spille rugby. Dermed sørget vi for å ta fri fredag og mandag for å nyte fjell og natur både i vakre Kenai og i Denali nasjonalpark på veien hjem. Litt dip-net fiske fikk vi også tid til. Britt fikk fisk, men ikke jeg. Denne helga er det Golden Days her i Fairbanks, en festivalhelg der det blant annet blir arrangert noe som heter RedGreen regatta. Reglene er: Bygg noe som flyter, og bruk minst en rull av duck tape, deretter er det førsteman å flyte gjennom byen på Chena river, med tilhørende vannkrig. Flåtebygging skal skje imorgen.

Slik ble flåten. Vi brukte "vindebroen" både som skjold og
bordeplattform når andre flåter ble litt for kranglelystne.

Vi har gjort det før. Gjennkjennelse og tradisjonsbygging føles godt, samtidig gjør det at jeg for alvor reflekterer over tiden jeg har bodd her. Det føles rart at jeg har vært her over et år. På mange måter hadde jeg trodd jeg ville føle meg mer hjemme i løpet av denne tiden. Et år er lang tid.

Selv om jeg har fått oppleve mye spennede og har hatt mange dager med glede, har det også vært hardt. Jeg var forberedt på at å flytte til et nytt sted der jeg ikke kjenner noen ville bli ensomt, men jeg tror ikke jeg innså hvor tøft det faktisk er. På tiden jeg har vært her har jeg fått mange bekjentskaper og noen venner som jeg gleder meg over å være sammen med, men det er feel-good bekjentskaper. Jeg har fremdeles ingen her jeg føler jeg kan prate med når ting blir vanskelig og som jeg tørr vise min usikkerhet til. Jeg har vært klar for å kjøpe enveis-billett hjem igjen. På det tidspunktet var veilederen min bortreist på forskningstokt, og siden dette var noe jeg ikke ville meddele pr. mail ville ta over en uke før jeg kunne prate med ham. Jeg brukte tiden på å standhaftig proklamere for familie og venner i Norge at jeg skulle hjem til høsten. Men etter å ha skypet med min søster en sen kveldstime og grått mine modige tårer ble jeg endelig enig med meg selv i at å gi seg nå ville være å gi opp og takke nei til en fantastisk mulighet uten å gi det en fair sjanse. Et år er lenge, men kanskje ikke lenge nok.

Siden har jeg snakket litt med andre som har flyttet på seg. En av mine medstudenter fikk besøk av en russisk doktorgradsstudent som for tiden bor i Trondheim. Det er visst ikke så unormalt å få en nedtur rundt første året etter å ha flyttet til et nytt sted og et nytt land. Det er på den tiden alt ikke lenger er nytt og spennende, hverdagen er kommet for å bli og man hadde forventet å være mer etablert enn det man er.

Jeg har innsett at jeg er ikke så sterk som jeg trodde jeg var. Jeg kan ikke stå på egne ben og være meg selv nok. Jeg trenger mennesker rundt meg og jeg øver meg i å innse at det er greit å be om hjelp. Det blir ikke magisk lettere. Men jeg er her. Jeg skal bli her. Og jeg skal nyte tiden jeg har mens jeg lærer mest mulig.