Sykkeltur i Denali

Fairbanks ligger ca en 2 timers kjøretur fra Denali nasjonalpark. Gjennom hele sommeren er det strenge restriksjoner for motorisert ferdsel i parken, men i et par uker på slutten av sesongen, når de fleste turistene har dratt hjem til varmere og mer solrike strøk, åpnes grusveiene opp for privatbiler. En av de siste helgene i september festet jeg og tre andre syklene våre til et nyervervet sykkelstativ og satte kursen for fjellene.

Jeg gledet meg til å komme vekk fra lesesalen, ut av byen og over tregrensa. Forestillingen om at Alaska bare består av trær måtte vike, og det skulle bli godt å komme seg litt opp i høyden få mer utsyn. Men ingenting kommer gratis.

Siden jeg ikke hadde vært der før, visste jeg ikke hva jeg hadde sagt ja til. Den første halvtimen var fantastisk. Veien var lettere kupert, landskapet var farget av en siste rest med høst og praten satt løst. Men når man sykler i fjellene kommer oppoverbakkene før eller siden. Det var ikke lenge før veien snodde seg oppover i all overskuelig fremtid, og praten ble mer og mer anstrengt. Jeg tenkte med takknemlighet på de daglige sykkelturene opp til universitetet, girte ned

Endelig oppe!  

og innstilte meg på "sakte, men sikkert". Etter to timer oppover flatet veien endelig ut, vi var kommet til Sable Pass. Riktignok var vi bare tre, men litt svinn må man jo regne med. Som hun som snudde på veien opp sa: "Sykkeltur skal være hyggelig. Dette er ikke hyggelig..."


En av utfordringene når man er på tur, og spesielt når turen er av typen sykle så lenge du har lyst for så å snu og ta samme vei tilbake, er at man alltid vil se hva som er rundt neste sving. Så også denne gangen. Og siden veien nå gikk behagelig nedover istedet oppover var det en enkel beslutning å å fortsette, bare litt til. Det er bare det at 15min med bedagelig sykling i slak nedoverbakke blir til over 1 time med blodslit i en mye brattere oppoverbakke (det er et fysisk faktum). Men det var verdt det. Et stykke lenger ned så jeg nemlig bjørnespor langs veikanten. Det var ingen bjørner å se, men den hadde vært der.

 Bena mine var ganske lettet da vi nådde toppen igjen og kunne suse ned mot parkeringsplassen.Vel nede samlet vi troppene og fant oss et sted å spise. Middagen ble den største vegetariske burgeren jeg noen gang har sett. Jeg syntes den var vel fortjent.