En rolig ettermiddagstur

Søndag. Intet å gjøre, ingen å møte. En rolig ettermiddagstur hørtes ut som en utmerket ide. Jeg satte meg på sykkelen og med solen som varmet godt på ryggen, fremdeles høyt på himmelen, satte jeg kursen mot Creamer's Field. Det er et lite naturreservat med skog, eng og våtområder ment som et fristed for fugler, dyr og folk. På selve området er det bare lov å gå. Sykler og motoriserte kjøretøy, som ellers blir mye brukt i naturen rundt Fairbanks, er ikke tillatt. Dette er ikke bare godt for fugler og dyr, men også folk som kan vandre rolig langs stiene og barnefamilier som slipper å være engstelige for folk i farta.

Det var utrolig godt å tusle langs stien uten tanke for alt jeg burde gjøre eller om det ga treningsutbytte. Og i det jeg satte meg på en benk med utsikt over vannet, begynte å klø dovent på diverse myggstikk og hørte plaskingen fra noen ender i nærheten, kjente jeg tilfredsheten ta bolig i kroppen. Livet er slettes ikke verst!

Etter å ha stoppet opp og riktig sugd til meg følelsen av velvære, vandret jeg videre innover mot skogsområdet. Dette er bjørkeskog som ved gitte tider av året er helt oversvømt. Det så ganske underlig ut, som om skogen like godt hadde slått seg ned midt i et tjern. Jeg slo ihjel et par mygg, nikket og smilte til noen som var ute og luftet hunden sin, samt et eldre par som tydelig bar preg av å være turister med kamera rundt halsen, og viftet vekk et par mygg til. Jeg stoppet opp for å ta noen fler bilder, men idet jeg kjente irriterende stikk to steder samtidig og en høyfrekvent summing nær øret, fant jeg det fornuftig å få opp tempoet igjen og etter en 5-6 myggstikk på kort tid begynte jeg å slå lettere febrilsk på armer og legger mens jeg lengtende tenkte på myggsprayen som lå hjemme. Halveis i runden gjennom skogen sto et utkikkstårn, jeg klatret opp og tenkte det ville bli et fint oversiktsbildet. Eneste problemet var at jeg måtte stå stille. Med begge hendene på kameraet var det ingen ledige til å drepe det som måtte sette seg på meg, og om bildet ikke akkurat kostet blod, svette og tårer kostet det meg blod og uant tid med kløe. Lettere desperat klatret jeg ned og begynte å løpe med armene frenetisk viftende i håp om å avskrekke reelle og innbilte flyvende beist. Freden og roen var borte for godt, her gjaldt det å redde sitt eget skinn. For all del ikke stopp! Hold farten oppe! Fint motiv: ja. Bilde: ikke tale om! Jeg kjente lettelsen komme da jeg hørte det tordne over meg, og de første regndråpene begynte å falle. Jeg burde bodd her lenge nok til å vite bedre. Vel ute av skogen var faren for mygg minimal, men jeg hadde fremdeles en 20-minutters sykkeltur til jeg var hjemme, og når det først regner, vel, da bøtter det ned. Da jeg var kommet ut på veien hadde regnet høyere intensitet enn dusjen hjemme (vel har vi sparedusj, men likevel) og biler som kjørte forbi og sendte meg inn i en vegg av vann gjorde meg egentlig ingenting da jeg uansett var så våt jeg kunne bli. Heldigvis var regnet relativt varmt, så jeg ble bare våt og ikke kald.

Utsikt fra tårnet. Dagens siste bilde.

Dagens lærdom: Neste gang jeg skal ut på en rolig ettermiddagstur; Ta med myggspray! Dessuten ha alltid tilgjengelig små platsposer til små elektriske duppedingser i tilfelle en uventet dusj.