Nærmere drømmen

"Hva vil du bli når du blir stor?" Det uskyldige spørsmålet alle unger får fra tid til annen, og jeg tror alle har lekt med de uendelige mulighetene som ligger i det. Ballerina, lege, advokat som min far, brannmann, busssjåfør, oppfinner, astronaut. Svarene er mange, og ikke nødvendigvis like hvis man spør to ganger.

Så begynner man på universitetet, og det uskyldige spørsmålet blir endret til det fryktede; "Hva skal du gjøre når du blir ferdig da?". Ææ! Ikke spør meg! Er det ikke nok at jeg skal slite med eksamensangst, presentasjonsnerver og stadig mer som skal gjøres, med mindre tid å gjøre det på? Må jeg virkelig ta stilling til om det jeg gjør er nyttig? Lysten til å holde for ørene og synge "alle fugler små de er" høyt blir kun overvunnet av trangen til å fremstå som noenlunde oppegående ovenfor venner og bekjente.

Men jeg har et hemmelig våpen. En fremtidsplan, ulik andres, som får folk til å stusse, stå fast og skifte samtaleemne. For min drøm, når jeg en gang er ferdig, er å få meg et nedstøvete, overfyllt lite kontor helt nederst i en trang gang. Langt unna kaffemaskiner og kopirom. En fredet liten plett der jeg kan sitte med en kald kaffekopp og tenke.

Jeg nærmer meg. Riktignok har rommet jeg sitter i 7 andre plasser, lunsjområdet er rett utenfor og det er ikke innerst i en gang. Men litt nedstøvet kan jeg si at det er, akkurat passe kaotisk, ingen strømlinjeformer eller overordnet møbleringsplan og jeg må gå ned i kjelleren for å komme hit.

Jeg er på vei.