Første møte med leiligheten:

(Det jeg ikke skrev igår)

Rot, rot og litt mer rot. Det var en søppelpose ved døra, oppvaskkummen full av vann, og gulvet fullt av poser, esker, en gammel tv og litt fler esker. Ved nærmere ettersyn så det ut som alt var organisert i mer eller mindre organiserte hauger av plast, papir og ymse. Så konlusjonen var at her bodde en meningsfelle av Kristine, en kildesorterer, men en som hadde glemt at etter sirlig sortering må ting på et tidspunkt ut av leiligheten. Jeg ble rett og slett ganske sjokkert. Noe som også var synlig i ansiktet til min veileder som hadde hentet meg på flyplassen. Ville noen virkelig bo i slikt rot frivillig? Tydeligvis, tre stykker og nå også meg.
Kommentaren til min veileder: "It looks like there's students living here, alright" (Evt. skrivefeil på min regning)

Jeg finner rommet mitt, og utleier kan informere om at jeg ikke kan koble til internett med kabel, her er det bare trådløst. Jeg kjenner panikken bre seg. Ikke kabel? Dataen min har den siste tiden vært i det lunefulle hjørnet, og kobler ikke på hvilket nettverk som helst. Faktisk har jeg ikke greid å koble på noen av de nye nettverkene jeg har prøvd meg på det siste halve året. Ikke bare er jeg ny, alene og forvirret. Nå er jeg også helt avkoblet fra verden, uten internett og mulighet for å finne frem? HJELP!

I det jeg kjenner depresjonen bre seg, og jeg sitter på gulvet med øynene tomt festet til veggen, ser jeg plutselig hva jeg ser på. Skapet. Et helt vanlig skap, trodde jeg. Helt til jeg åpnet det. Et lite under. Det nærmeste jeg noengang har kommet et "walking-closet", og hele lengden er satt av til opphengning. Stort nok til å stable ting både på gulvet og på hyllen over stangen. Denne åpenbaringen, og det faktum at jeg like etterpå prøvde nettverket og ble koblet på uten problemer, sendte meg fra en gryende depresjon til nesten fullkommen lykke. Dette kunne jeg leve med.

Når jeg senere treffer noen av de som bor her, og de kan opplyse om at to stykker nylig har flyttet ut, og rotet i stor grad er deres (med unntak av de to store eskene som er mine, sent fra Norge), og hun som kildesorterer slett ikke er så ekstrem som jeg trodde, mesteparten er regelrett søppel som vi kaster ut sammen, og en annen tilbyr seg å rydde skapene siden det er masse dilldall som er igjen fra de som var her før, så begynner jeg å tenke at; jo, her kan jeg trives. Litt struktur i vaskefordeling, søppeltømming og avklaring i hvilket skap som er hvem sitt (bokollektivdronningen, det er meg), og dette skal bli et riktig så koselig sted å være.

... med en litt lettet hilsen fra Alaska