Hjemme, langt hjemmefra

På lørdag dro jeg til gudstjeneste i den lokale adventkirken her i Fairbanks. Den er ikke så langt unna der jeg bor, bare ti minutter med sykkel. Kirken driver en liten grunnskole og møtene foregår i skolens gymsal. Jeg blir hilst på i døra og får dagens kunngjøring før jeg stille finner meg en plass i benkeradene. Gudstjenesten starter. Fra velkomsthilsenen til preludiet er alt merkelig velkjent. Når vi under allsangen synger "soon and very soon", en gjenganger på barndommens speiderleire, rører det noe dypt i meg.  Stedet er nytt, jeg kjenner ingen og likevel har jeg vært med på dette tusen ganger før. Ritualet er det samme.

Etter gudstjenesten tar noen veldig hyggelige damer kontakt. De lurer på hvem jeg er og hva som fører meg til Alaska og introduserer meg til fler mennesker enn jeg husker navnet på. Så blir jeg invitert med en av dem hjem på middag, sammen dagens taler og noen andre. Det er utrolig stas å komme inn i et ordentlig hjem og bli kjent med folk som har bodd her lenge.

Jeg kommer ikke over hvor heldig jeg er. Uten å vite noe om meg, blir jeg bedt med hjem på middag, invitert ut på neste helgs hyttetur og får en guidet tur rundt omkring i Fairbanks. Uansett hvor jeg drar vil jeg alltid ha en tilhørighet, en naturlig møteplass med mulighet for å bli kjent med mennesker jeg ellers ikke ville blitt kjent med. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg skulle ønske alle som kom langveisfra til et ukjent sted ville bli møtt slik.

... med hilsen fra Alaska