Rugby - en øvelse i å kontrollere primitive overlevelsesinnstinkter

Da jeg kom til Fairbanks hadde jeg en plan for hvordan jeg skulle bli kjent med folk. Første tanke var at for å bli kjent med folk, må man ha naturlige møteplasser. For meg tar det en stund fra jeg møter noen og de havner i kategoerien bekjent, til jeg føler jeg kjenner de godt nok til å kalle de venner. Da jeg kom til Fairbanks hadde jeg en plan for hvordan jeg skulle bli kjent med folk. Derfor var det viktig for meg å finne arenaer der jeg ville møte de samme menneskene over en lengre tidsperiode, så sjansen var større for å finne mulige venner. Jeg bestemte meg for tre forskjellige aktiviteter: Adventkirken, dansing og klatring.

Men alle gode planer er utsatt for uforutsette endringer, så også denne da jeg så en plakat fra Fairbanks womens rugby -no experience required.
Hmm.. dette måtte prøves ut. Jeg hadde spilt "touch-rugby" på Svalbard, så mitt inntrykk av spillet var løping med en ball som man kastet til hverandre, mens andre prøvde å få fatt i den. Litt som lillebror i midten.

Første trening gikk mer eller mindre som forventet. Det var ikke så mange som hadde møtt opp, så vi gjorde en del øvelser der vi løp på linje mens vi kastet ballen nedover linjen. Deretter trente vi taklinger. Her holdt det ikke å ta på folk. De skulle i bakken, koste hva det koste ville. Etter et par ublide møter med gressplenen og noe færre motspillere i bakken, bestemte jeg meg for at rugby, jo, det kunne være gøy.

Øyeblikket etter lå jeg på bakken gitt

Dette skulle tas opp til seriøs revurdering etter neste trening. Det jeg hadde trodd var gjennomsnittlige rugbyspillere viste seg å være de små og lette. Plutselig hadde jeg damer som var dobbelt så store som meg kommende løpende rett mot, klar for å legge en livredd nordmann i bakken. Alle instinkter skrek "Flykt!", men spillet krevde at jeg løp rett frem. Så med gjenknepne øyne og et panisk tak rundt ballen var det bare å la det stå til. Det ble ikke bedre da ble min tur til å takle. De små og lette gikk det da an å få ned i bakken på et vis, men her var det som å løpe inn i en vegg. Absolutt ingen reaksjon. Jeg dyttet alt jeg kunne, prøvde å klemme bena deres sammen for å få de til å falle, og alt jeg fikk var et litt undrende blikk idet de lurte på hva jeg drev med der nede. Ikke mitt beste øyeblikk…


Men jeg er glad jeg fortsatte å spille, for noen av de morsomste tingene jeg har gjort siden jeg flyttet hit har jeg gjort sammen med rugby-laget. Vi har spilt to kamper utenfor Fairbanks, en i Kenai og en i Anchorage. På den måten har jeg fått sett mer av Alaska, gått på fjellturer og sett starten av "the dip-neting season" (fiske med håv, vet du ikke hva det er bor du ikke i Alaska). Jeg har luntet "The midnight sun run" Vi var med på "The Red-Green Regatta". Red-Green er en kjent tv-figur som visstnok fikser alt med duck-tape, og konseptet er at man lager en flåte, helst med duck-tape som viktig ingrediens, og seiler ned elva mens man prøver å gjøre alle andre så våte som mulig (vannballonger er tingen).

Nå er sesongen over, men jeg gleder meg alt til treningen starter opp til våren. Redselen for folk som kommer løpende for å takle meg har ikke gått bort, men å kunne sammenligne blåmerker etter kampen gjør det verdt det…