Å være omgitt av engelskspråklige hele tiden setter sine spor. Da jeg først kom hit ble annenhver setning jeg prøvde meg på avbrutt av en tenkepause og et spørsmål til min samtalepartner om det finnes et godt ord for det jeg prøvde å formidle. Det fungerer jo på et vis, men prøv å være morsom med det utganskpunktet! Humoren blir ganske daff når man må diskutere seg frem til et ord idet man kommer til poenget. Etterhvert har det blitt litt bedre, men fremdeles er det en stor mengde ord og uttrykk jeg vil bruke, som jeg ikke har noe tilsvarende til på engelsk.
Halvparten av tiden går tankene mine på engelsk, hvilket er naturlig og helt greit. Det er litt upraktisk kanskje, for jeg har en uvane å prate høyt med meg selv når jeg er alene, og det hadde vært kjekt om ingen forsto hvis de tilfeldigvis var i nærheten, men det kan jeg leve med. Det jeg ikke liker er at språkene ikke holder seg i sine respektive sfærer. For et par dager siden skulle jeg skrive en kort e-post til min mor, og oppdaget etter fire ord at jeg skrev på engelsk. Ikke greit. I går kveld kom jeg pratende inn på kjøkkenet der min medboer lagde mat, men idet jeg stoppet opp og ikke fikk respons gikk det opp for meg at jeg snakket norsk. Heller ikke greit.
Dette er Hanne Beates blogg, hvor vi får innsikt i hennes hverdag i Alaska. For deg som følger bloggen og får lyst til å holde Hanne Beate oppdatert om hva som skjer her hjemme, er det bare å ta kontakt, så kan du skrive innlegg du også.
:D
SvarSlett